Kirkerådets forslag til ny kirkelig organisering

Illustrasjonsfoto: Torstein Kiserud/KA
Publisert: 20/05/2022
Kirkerådets administrasjon anbefaler at ny, felles arbeidsgiverorganisering skal ta utgangspunkt i soknet.

Anbefalingen bygger på både kirkelige, arbeidslivsmessige, økonomiske og rettslige hensyn. Det foreslås samtidig sikringsmekanismer for å redusere risikofaktorer ved den foreslåtte modellen.

Under Kirkerådets møte i februar ble det konkludert med at det ikke var oppslutning om Müller-Nilssen-utvalgets forslag om å opprette et obligatorisk prostifellesråd for alle som arbeider sammen lokalt. Høringen ga samtidig tydelig melding om behovet for felles arbeidsgiver for dem som arbeider sammen i hverdagen.

I saksframlegget til Kirkerådets maimøte har administrasjonen – etter bestilling fra Kirkerådets møte i mars – utredet to hovedmodeller for å få dette realisert på grunnlag av dagens kjente nivåer og styringsorganer: én modell med utgangspunkt i soknet som arbeidsgiver og én modell med utgangspunkt i rettssubjektet Den norske kirke.

Styrker og svakheter ved begge modeller

Kirkerådet skriver at «begge modellene har hver sine styrker og svakheter, og de er utformet med kompenserende tiltak som vil kunne bøte på det som vurderes som negative aspekter, og forsterke det som oppfattes som positive elementer».

Det pekes uansett på at det må planlegges for en mest mulig forutsigbar og trygg omstillingsprosess. Modellen foreslås innført gradvis.

Den anbefalte modellen: Forankret i soknet

Kirkerådets hovedargumenter for å samle arbeidsgiveransvaret i soknet (ved fellesrådet) er at løsningen bygger opp under forståelsen av soknet som grunnenhet i kirkestrukturen og at den plasserer arbeidsgiveransvaret tett på menighetsrådets grunnleggende ansvar for å vekke og nære det kristelige livet i soknet. Lokal forankring av arbeidsgiveransvaret styrker lokalkirkens handlefrihet, som er viktig for å «bevare og styrke det lokale engasjementet» i menighetene og «myndiggjøre både de folkevalgte og de ansatte på lokalplanet».

Modellen beskrives også som arbeidsrettslig «klar og tydelig». Dette vil blant annet lette håndteringen av eventuelle konflikter i arbeidsmiljøet og muliggjøre at disse i størst mulig grad kan løses lokalt. Kirkerådet understreker at det heller ikke knytter seg tvil om at Kirkemøtet har rettslig grunnlag til å vedta og innføre denne modellen

Lavest økonomisk risiko

Modellen viderefører nærheten til kommunen som en viktig samarbeidspart og finansieringskilde for en hoveddel av virksomheten i soknene. Den generelle økonomiske risikoen vil være lavest ved valg av denne modellen.

Utfordringene ved en lokal modell er at mange av dagens fellesråd er små. En lokal modell skaper derfor behov både for videreutvikling av samarbeidsformer fellesrådene imellom, gode støtteordninger og nye ordninger som kan sikre nødvendig helhet og sammenheng mellom de ulike nivåene i Den norske kirke. I motsetning til en nasjonalt vedtatt prostimodell, legger Kirkerådet opp til at nødvendige samarbeidstiltak «skal vokse fram nedenfra».

Prestenes tjenestedistrikt må være store nok

Det pekes samtidig på at en lokal prosess vil trenge nasjonale rammer og insentiver samt kompetansestøtte som kan utløse og støtte opp under lokale prosesser og trygghet under omstilling.

Det forutsettes at prestenes tjenestedistrikt er store nok til å organisere prestetjenesten på en måte som sikrer beredskap, ferieavvikling og annen samordning slik det dag skjer innenfor prostiene. Nye og større samarbeidsenheter kan etableres på ulike måter, ved sammenslåing, vertsfellesråd eller ved ulike former for samarbeid med utgangspunkt i lokale initiativ og ut fra lokale forutsetninger. Prosessen tenkes derfor gjennomført gradvis.

Den nasjonale modellen

Kirkerådet peker på at styrkene ved et samlet nasjonalt arbeidsgiveransvar ligger i mulighetene for enhetlig arbeidsgiverstyring, fellesløsninger og fellesordninger på ulike områder. Et samlet nasjonalt arbeidsgiveransvar kan ifølge Kirkerådet «styrke likebehandling på tvers av enheter og stillingskategorier», og det vil være enklere å vedta felles regelverk, retningslinjer mv. for tilsetting, kompetanseutvikling, lønnspolitikk osv.

En større arbeidsgiverenhet vil også ha mer omfattende og spesialisert kompetanse og et større virksomhetsområde. Det vil kunne bli flere heltidsstillinger. Kirkerådet viser samtidig til at den kommunale finansieringen fortsatt vil sette «grenser» for «mulighetene til å skape likebehandling mellom alle ansatte og mellom enhetene».

Større usikkerhet om finansieringsgrunnlaget

Hovedutfordringen med en nasjonal modell vurderes å være avstanden mellom det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke og soknene/kommunen. Arbeidsgiveransvaret blir i denne modellen formelt skilt fra soknets virksomhetsansvar og plassert langt unna den lokale virksomheten. Kirkerådet peker på at valg av denne modellen medfører stor risiko for at det lokale menighetsengasjementet svekkes, blant annet fordi både ansatte og folkevalgte lokalt får mindre myndighet. Det kan svekke rekrutteringen til kirkelig stillinger og verv som lokale folkevalgte.

Modellen vurderes av Kirkerådet å ha høyere økonomisk risiko enn den lokalt forankrede modellen. Det formelle lønnsansvaret for alle tilsatte vil overtas av rettssubjektet nasjonalt, som vil måtte få overført kommunale tilskudd fra fellesrådet for inndekning av tilhørende lønnsutgifter. Modellen medfører derfor større usikkerhet for det fremtidige finansieringsgrunnlaget for nåværende fellesrådstilsatte.

Forutsetter at arbeidsgiveroppgaver delegeres

Modellen forutsetter at mange arbeidsgiveroppgaver skal delegeres, blant annet til kirkelig fellesråd. Kirkerådet peker imidlertid på at utstrakt delegering av sentrale arbeidsgiverfunksjoner til et annet rettssubjekt (soknet ved fellesrådet) også medfører risiko. Denne risikoen er størst dersom en delegerer myndigheten til å håndheve selve tilsettingsavtalen (blant annet tilsetting og oppsigelse).

Modellen som foreligger er ikke ferdig uttegnet. Funksjonsfordelingen bør «vurderes nærmere ut fra hensiktsmessighet», og det «formålstjenlige» vil ifølge saksfremlegget være at det er bispedømme-rådet – og ikke kirkelig fellesråd – som representerer arbeidsgiver i partssammensatte utvalg for tilsetting eller tilsettingsråd i bispedømmet. Modellen avviker her fra den foreslåtte nasjonale modell som har vært på høring.

Anbefales ikke som løsning

Også denne modellen tenkes gjennomført over tid, etter at Kirkemøtet har fattet en samlet beslutning om overføring av alle de tilsatte i soknene til rettssubjektet Den norske kirke. Den daglige ledelse av disse «kan [som] en hovedregel delegeres tilbake til soknene (fellesrådet) evt. etter konkrete vurderinger».

Noen fellesråd vil også kunne få delegert til seg arbeidsgiverfunksjoner overfor prestene «der det ligger til rette for det, mens resten av prestene kan ledes mv slik som i dag, dvs. i de eksisterende prostier, i påvente av at aktuelle fellesråd slår seg sammen eller etablerer formålstjenlige samarbeidsordninger».

Kirkerådet gjør oppmerksom på at det er rettslig omtvistet om Kirkemøtet har grunnlag for å vedta en modell med nasjonalt arbeidsgiveransvar for alle, men legger for egen del til grunn at Kirkemøtet formelt har den nødvendige kompetanse også til å kunne vedta denne modellen.

Modellen anbefales likevel ikke som løsning på arbeidsgiverspørsmålet i Den norske kirke.

Vedtak i Kirkemøtet i september 2022

Det valgte Kirkerådet skal behandle saken på sitt møte 30. og 31. mai.

Kirkerådet legger fortsatt opp til at Kirkemøtet i september 2022 skal fatte en prinsippbeslutning om overordnet modell for arbeidsgiverorganisering.

Del i sosiale medier:
Powered by Cornerstone