Opplæring av nye fellesråd

Presentasjonen fra fellesrådskurset finner du her.

1) Ansvar og rolle

Menighetsrådet og kirkelig fellesråd er ikke over- eller underordnet hverandre, men sideordnet med forskjellige ansvarsområder:

«Kirkelig fellesråd skal ivareta administrative og økonomiske oppgaver på vegne av soknene, utarbeide mål og planer for den kirkelige virksomhet i kommunen, fremme samarbeid mellom menighetsrådene og ivareta soknenes interesser i forhold til kommunen.» (kirkeloven § 14) Videreført i kirkeordningens paragraf 17

«Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet.» (kirkeloven § 9) Videreført i kirkeordningens paragraf 12

Menighetsrådets virksomhetsansvar: Se oversikt over kirkens plan- og strategidokumenter her.

2) Arbeidsgiveri

Fellesrådet er arbeidsgiver for alle kirkeansatte i kommunen, bortsett fra prestene og eventuelt prosten. Fellesrådet, i praksis fellesrådslederen, er nærmeste leder for kirkevergen. Kirkevergen har personalansvar og delegert arbeidsgiveransvar for alle de andre ansatte.

Lederen i fellesrådet er kirkevergen nærmeste leder og bør ha jevnlige samtaler med kirkevergen. Årlig medarbeidersamtale/utviklingssamtale er ikke lovpålagt, men det annbefales.

Som medlem av KA har fellesrådet overdratt det såkalte partsansvaret og er derfor forpliktet til å følge de avtaler som KA inngår med arbeidstakerorganisasjonene. Det forhandles om lønn hvert år og om andre betingelser annethvert år (dette kalles hovedoppgjør).

Alle stillingskoder/yrkesgrupper har en avtalefestet minstelønn som reguleres i de sentrale forhandlingene. Unntaket er kirkevergen, som forhandler sin lønn direkte med fellesrådet, vanligvis representert ved leder.

Mer om samarbeid og medbestemmelse
Mer om lederrekrutering og mal for ledersamtaler
Mer om KAs rådgivningstjeneste
Mer om avvikling av arbeidsforhold
Mer om HMS
Mer om KAs arbeid med tariff og hovedavtale

3) Økonomi i den lokale kirke

Den norske kirke er i hovedsak finansiert gjennom statlige og kommunale bevilgninger. Det statlige utgiftsansvaret for kirken, gjelder primært prestetjenesten og virksomheten ved de regionale og de sentralkirkelige organene. I tillegg har staten etablert noen tilskuddsordninger for virksomhetsom menighetsråd og kirkelig fellesråd har ansvar for. Det økonomiske ansvaret til kommunen er nedfelt i kirkeloven § 15, og er nærmere omtalt i Rundskriv V-5 2002.

Selv om kirken har en offentlig finansieringsordning, opplever menighetsråd og fellesråd at det også er behov for andre inntektskilder for å løse de oppgavene de er pålagt. De offentlige tilskuddene strekker ikke alltid til for å sikre en god standard på bygninger, anlegg og annen kirkelig virksomhet. Verken stat eller kommune har pålegg om å finansiere den kirkelige virksomheten generelt.

Kirkelig fellesråds økonomiske ansvar

Kirkelig fellesråd er i kirkeloven § 14 pålagt å ta seg av økonomiske oppgaver på vegne av soknet. Fellesrådet forvalter inntekter og formue i tilknytning til kirke og kirkefond og midler som bevilges av kommunen eller staten. I tillegg kommer midler som menighetsrådene kan stille til disposisjonfor fellesrådet for å løse oppgaver i sokna. En nærmere omtale av fellesrådets økonomiske ansvar og rammene for det lokalkirkelige økonomiarbeid finnes i kap 8 i Håndbok for menighetsråd og kirkelig fellesråd.

Tidligere spesialrådgiver Trygve Nedland i KA har utarbeidet ti råd for god økonomiforvaltning i kirkelig fellesråd.

Regelverk og planarbeid i fellesråd og menighetsråd

For både fellesråd og menighetsråd er det utarbeidet regler om budsjettordning, regnskapsføring og revisjon. Inntektene som rådene får, skal forvaltes i samsvar med disse reglene. Reglene er nedfelt i Forskrift om økonomiforvaltningen i sokn i Den norske kirke (gjeldende fra 1.1.2021, oppdatert etter kurset).

Fellesrådet er pålagt å utarbeide en samlet plan for hele den kirkelige virksomhet i kommunen. Her vil planarbeidet i menighetsrådene være et viktig grunnlag. For å unngå mange plandokumenter kan man la økonomiplanen være den overordnede planen for kirkelig virksomhet.

4) Kirkebygg

Hvert sokn har minst én kirke, og det finnes til sammen om lag 1.630 kirker tilhørende Den norske kirke. Det er soknet som eier kirken og bestemmer hva den skal brukes til. Fellesrådet er ansvarlig for selve bygningen og gjør de økonomiske prioriteringene.

Etter tros- og livssynssamfunnsloven er det kommunen som har ansvar for å bevilge midler til bygging, drift og vedlikehold av kirker. Kirkene er underlagt tre ulike verneregimer: Fredet (før 1650), verneverdig (automatisk eller gjennom vedtak) og ikke vernet.

Mer om endringer på kirkebygg
Mer om eiendomsforhold
Kirkesøk.no

5) Gravplass

Ifølge gravplassloven har kirkelig fellesråd i hver kommune ansvar for anlegg, drift og forvaltning av gravplasser. ("Det organet som etter Kirkemøtets beslutning opptrer på soknets vegne i saker som gjelder drift og forvaltning av gravplasser, er lokal gravplassmyndighet etter denne loven" - gravplasslovens paragraf 23).

Fellesrådet kan overføre ansvaret til kommunen, noe som per 2021 er gjort i fem kommuner (Bærum, Sandefjord, Modum, Vennesla og Gjesdal).

Kommunen kan fra og med 2021 også søke Statsforvalteren om å få overta ansvaret, selv om kirken ikke ønsker dette.

6) Folkekirke i endring

OBS! Dette kapittelet er delvis utdatert. Ny tros- og livssynssamfunnslov trådte i kraft 1.1.2021.

På ulike måter har stat og kirke vært knyttet til hverandre siden kristendommen kom til Norge for over 1000 år siden. Det har vært en lang og sammensatt utvikling fra en kristen enhetskultur og fram til dagens livssynsmangfold der Den norske kirke er ett av flere trossamfunn. Noen viktige holdepunkter er bl.a. Dissenterloven i 1845 som ga kristne trossamfunn adgang til å organisere seg som frimenigheter, etableringen av menighetsråd i 1920, tilskuddsordning til andre trossamfunn i 1969, etableringen av Kirkemøtet i 1984 og kirkeloven av 1996.

I 2008 ble det inngått et bredt politisk forlik på Stortinget om det framtidige forholdet mellom stat og kirke. Dette bidro bl.a. til endringer i Grunnloven i 2012 og etablering av Den norske kirke sentral som et eget rettssubjekt i 2017. I 2019 la regjeringen fram et forslag til ny trossamfunnslov som skal erstatte kirkeloven og de to lovene som i dag regulerer aktivitet og tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Det er grunn til å anta at lovproposisjonen for en ny trossamfunnslov behandles i Stortinget våren 2020, og at ny lov vil bli gjort gjeldende fra og med 2021. I forslaget legges det bl.a. opp til en videreføring av dagens todelte finansieringsansvar mellom staten og kommunene.

Mer om den historiske utviklingen på dette området på departementets nettside

Kirkemøtet 2019 vedtok en kirkeordning som i stor grad skal erstatte bestemmelsene i dagens kirkelov som ikke blir videreført i en ny trossamfunnslov. Kirkemøtets vedtak innebærer at dagens ansvar og oppgaver for menighetsråd og kirkelig fellesråd i hovedsak blir videreført i tråd med kirkeloven av 1996. Det er derfor grunn til å tro at de som velges til menighetsråd og kirkelig fellesråd høsten 2019 kan regne med noen justeringer, men ikke vesentlige endringer, i rammer og regelverk for sitt arbeid i valgperioden.

Du kan lese om medlemsutvikling, dåpstall, gudstjenestesøkning og mye annet i årsrapportene for Den norske kirke.

I motsetning til den seremonielle delen knyttet til et dødsfall, skjer forvaltningen på vegne av fellesskapet og er en tjeneste til hele befolkningen, uavhengig av tros-/livssynstilhørighet. Det skal ifølge gravplassloven være gravplass tilgjengelig for minst 3 prosent av kommunens innbyggere.