Debatt: «Livssynsåpne gravplasser i kirkelig regi»

Innlegget ble publisert i Vårt Land 15. august 2019, og du kan også lese det på verdidebatt.no.

Gravplassforvaltningen er et godt eksempel på at livssynsbasert virksomhet kan utføre offentlige velferdsoppgaver med høy kvalitet. Det bør regjeringen heie tydeligere på.

Pårørende er fornøyde. De ansatte trives. Driften er effektiv, og det etableres nye tilbud for et mer livssynsmangfoldig samfunn. Det er status for gravplassforvaltningen i Norge. I 417 av 422 kommuner er det kirkelig fellesråd som står for driften. I gravferdsloven har staten lagt dette samfunnsoppdraget til et organ i Den norske kirke.

Tidligere undersøkelser blant de pårørende har vist svært stor tillit til den lokale kirkelige gravplassforvaltningen. KAs ferske undersøkelse blant gravplassforvalterne tegner et bilde av en sektor som både ivaretar tradisjoner og fornyelse. Et funn som illustrerer dette godt, er økningen i tilrettelegging for muslimsk gravlegging. Slike felt finnes nå i nesten halvparten av kommunene (mot 14,3 prosent for ni år siden), og tilbudet er på plass i alle kommuner med en betydelig muslimsk befolkning.

Trossamfunnene er fornøyde

Kravet om en livssynsnøytral gravplassforvaltning, som reises fra blant andre Human-Etisk Forbund, har begrenset gjenklang i de andre trossamfunnene. Dersom vi ser på svarene fra høringen om ny tros- og livssynssamfunnslov fra 2017, er inntrykket tvert imot at det store flertallet anerkjenner viktigheten av bred kompetanse på tro/livssyn og ritualer og kirkens erfaring med å møte mennesker i en sårbar situasjon. De lokale fellesrådene har på dette området gitt et tilbud som holder sammen de driftsmessige behovene med en varhet og respekt for de sørgende.

Gravplassene har i løpet av en generasjon blitt en arena for økende livssynsmangfold. Nesten uten konflikter har gravplassene under kirkelig forvaltning synliggjort en overgang fra enhetskultur til mangfoldskultur preget av samarbeid med ulike tros- og livssynssamfunn. Det er også bakteppet når KA fredag 16. august inviterer til panelsamtalen «Hvordan kan kirkelig gravferdsforvaltning være en god løsning for alle?» på Kirkeskipet under Arendalsuka. Blant de medvirkende er pinsevenn og varaordfører Terje Eikin, Marianne Løge fra Human-Etisk Forbund og Anne Sender fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Lite respektfullt

Det er altså mange gode grunner til at dagens hovedregel om kirkelig gravplassforvaltning blir videreført, noe regjeringen også foreslår i den nye tros- og livssynssamfunnsloven. Overraskende er det derfor at regjeringen samtidig unnlater å begrunne sitt eget forslag, men i stedet uttaler at det er naturlig at gravplassene på sikt forvaltes av kommunene. I stedet for å understøtte den valgte ordning i lov, legges det i loven til rette for at kommunene – ensidig og uten avtale med fellesrådet – kan overta kirkens oppgaver.

Dagens lovbestemmelse overlater til kommune og kirke å avtale seg fram til en endret oppgaveløsning på gravplassområdet, i praksis at kommunen overtar. Lokal avtalefrihet vil være som en langt mer respektfull fremgangsmåte ved ønske om endret oppgavefordeling enn det regjeringen har foreslått. Respektfullt både overfor Den norske kirke lokalt som skjønnsomt har ivaretatt dette ansvaret i generasjoner, og overfor den kompetanse som er bygget opp på et «smalt» område.

Det vil også være en vesentlig mer respektfull tilnærming overfor de ansatte. Ved en kommunal overtakelse av gravplassansvaret vil mange arbeidstakere gå fra å ha ett til to arbeidsforhold, da flertallet arbeider både med gravplass og kirkebygg. Kommunal overtakelse av gravplassansvar vil i tillegg gi «til dels omfattende og kompliserte virksomhetsoverdragelser», slik departementet selv skriver.

Behold lokal avtalefrihet

I Norge har vi god tradisjon for at ideelle aktører – også kirkelige – kan levere tjenester av høy kvalitet på vegne av det offentlige, og de varmeste forsvarerne av denne modellen sitter nå i regjering. I stedet for å unnta gravplassforvaltningen fra denne tenkningen, egner sektoren seg tvert imot som et godt eksempel på at det viktige er kvaliteten på tjenesten, ikke hvem som tilbyr den. I et livssynsåpent samfunn skal det ikke være diskvalifiserende for livssynsbasert virksomhet å utøve offentlige velferdsoppgaver.

KA vil derfor utfordre Stortinget til å beholde gjeldende bestemmelser i gravplassloven som sikrer forutsigbarhet og lokal avtalefrihet mellom kirke og kommune på gravplassområdet.

Øystein Dahle
avdelingsdirektør
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter