Høringssvar til «Regionreformen. Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene»

Publisert: 24/05/2018

KA er en medlemsorganisasjon for bl.a. alle kirkelige fellesråd i Den norske kirke, og disse fellesrådene har ansvar for forvaltning, drift og vedlikehold av de 1634 kirkebyggene i Den norske kirke. KA mottar årlig et tilskudd på om lag kr 10 mill. fra Kulturdepartementet til sentrale tiltak på kirkebyggområdet, og vi har et fagmiljø på dette området som bl.a. omfatter dokumentasjon, sikring og kulturminnefaglig rådgivning av kirkebygg, Vår høringsuttalelse vil derfor ha et særlig fokus på kulturminnefaglig forvaltning av kirkebygg.

Bakgrunn
Bakgrunnen for høringen er at en rekke oppgaver skal flyttes fra statlig direktoratsnivå til fylkeskommunene, for å forsterke fylkeskommunenes betydning og rolle, og for å få en bedre samordning av det som i dag oppleves som en sektorisert statlig forvaltning.

Ekspertutvalget bak høringsrapporten har videreutviklet Oppgavefordelingsutvalgets retningslinjer for fordeling av oppgaver mellom forvaltningsnivåene og vurdert oppgaver og ansvar etter fem retningslinjer. Særlig relevante for vårt interesseområde er at oppgaver bør legges så nært innbyggerne som mulig, men på et så høyt nivå som nødvendig for å sikre en kostnadseffektiv oppgaveløsning, og at det myndighetsorgan som er tillagt ansvar og beslutningskompetanse for en oppgave også skal ha fagmiljøet knyttet til oppgaven og ansvaret for å finansiere utgiftene til oppgaveløsningen.

Vi merker oss at utvalget ikke spesifikt kommenterer de kirkelige kulturminnene eller kirkebyggene i forbindelse med reformen, de verken inkluderes eksplisitt i eller holdes utenom delegeringen, men kan likevel lett oppfattes å være den type oppgaver som er aktuelle.
 
De kirkelige kulturminnene
Kirkebyggene representerer en særdeles verdifull del av kulturminnene fra de siste tusen år av vår norske historie. De aller fleste, også de eldste middelalderkirkene, har hatt en kontinuerlig, aktiv bruk og har samme funksjon som da de ble bygget. Dette kan knapt sies om noen annen bygningstype, og gjør at kirkebyggene står i en særstilling blant norske kulturminner. De forteller om 1000 års kulturhistorie og er blant de fremste eksemplene innen arkitektur, kunsthistorie og håndverk. De enkelte århundrene har satt sine spor i byggene og gir derved unike bilder av vår kulturhistoriske utvikling. I kirkene synges noen av de samme sangene, brukes mange av de samme ordene og tekstene som har fulgt kirkens historie i to tusen år – og vår egen historie i opptil ett årtusen.

Et kompetansekrevende felt
Både ut fra kirkebyggene som historiske minner og aktive bruksbygg er det avgjørende at de ulike forvaltningsorganene for kirkebygg har høy kompetanse.

Saksfeltet kirkebygg har mange utfordringer, hvorav noen angår det historiske miljøet og stedsutviklingen, andre går på rent bygningsvedlikehold og klimautfordringer og igjen andre deler går på det liturgiske bruksrommet med kirkekunst, inventar, helhetlige interiører med kunst og instrumenter.

Kirkens omgivelser er allerede lagt til fylkeskommunalt nivå. Riksantikvaren er nasjonal myndighet og rådgivningsinstans for fredede og vernede kirkebygg.

I høringsrapporten står det at «Utvalget foreslår følgende oppgaveoverføringer til fylkeskommunen»:
•    Ansvar for hovedmengden av førstelinjeoppgaver på kulturminnefeltet som i dag ligger til Riksantikvaren. Ansvaret for relevante tilskuddsordninger foreslås lagt til fylkeskommunene.

I rapportens kapittel 17 «Kulturminnevern», og nærmere i kapittel 17.1.1 «Foreslåtte endringer som del av regionsreformen», står følgende: «Oppgaver knyttet til kulturminneloven og hvor omfanget av saker bidrar til å bygge sterkere kompetansemiljøer regionalt. Dette innebærer å overføre et større ansvar i forvaltningen av de fleste automatisk fredede kulturminner til regionalt nivå.»

Videre presiseres det at «Ifølge Klima- og miljødepartementet skal Riksantikvaren beholde førstelinjeansvaret for enkelte saksområder og objekter av vesentlig nasjonal verdi, som er viktige for en samlet og enhetlig oppfølging av nasjonal politikk. Det samme gjelder saksområder som krever særlig spisskompetanse, der det er lite effektivt å bygge opp kompetanse regionalt. Samlet vil dette bidra til å sikre direktoratets kompetanse og faglige legitimitet.»

Kirkebygg er en kulturminnetype som finnes i alle norske kommuner, og som regel er det også flere kirkebygg i hver kommune. Kirkebyggenes historie viser at dette ofte var, og en del steder fremdeles er, det eneste offentlige bygget, i tillegg til at det ofte også er det eller blant de eldste byggene.

Store deler av saksbehandlingen knyttet til kirkene dreier seg om endringer knyttet til den liturgiske bruk og den liturgiske betydning av kirkene. For kirken er dette saksområder av største betydning for kirkens liv og virksomhet. Allerede i dag er det få med antikvarisk faglig kompetanse knyttet til den liturgiske historie, kunnskap om de liturgiske rommene og kunsten som er i disse. På dette området er det også behov for spisskompetanse på kirkens behov, dynamikken i kirkens utvikling og konsekvenser av restriksjoner forårsaket av antikvariske hensyn for kirkens liv. Dette gjelder også kirkemusikk, og spesielt orgler.  

En uavklart situasjon
Den norske kirke er nå blitt et mer selvstendig trossamfunn, organisatorisk frakoblet staten, samtidig som kirkebyggene og deres materielle og immaterielle historie også i fremtiden vil være helt vesentlige deler av den norske kulturarv.

For tiden er lov og regelverk knyttet til kirken og kirkebyggene under endring. Gjeldende rundskriv T-3/2000 som bl.a. regulerer Riksantikvarens rolle i forvaltningen av de ca 750 listeførte kirken vil falle bort i forbindelse med ny lov for tros- og livssynssamfunn (etter planen fra og med 2020). Det foreligger forslag fra Riksantikvaren om fredning av et større antall kirker, utover de allerede fredete fra før 1650. I forbindelse med forslag til ny lov om tros- og livsynssamfunn foreslås det at rundskrivets innhold skal reforhandles mellom Den norske kirke og Riksantikvaren, og at disse i samarbeid vil «kunne fastsette ordninger og saksbehandlingsregler som fortsatt sikrer en kulturminnefaglig behandling av kirkebyggsaker, ut over det som kan pålegges i medhold av kulturminnelovens gjeldende bestemmelser. Departementet mener det er viktig at det kommer på plass systemer som kan sikre kirkenes kulturhistoriske verdier, og er derfor i likhet med det berørte fagdepartementet opptatt av at det er en god dialog mellom kirken og Riksantikvaren knyttet til dette temaet.» (Kapittel 8.3.10 Kirkebygg, i «Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven)»).

Denne uavklarte situasjonen gjør at vil fraråde en delegering av oppgaver knyttet til kirkebygg til regionalleddene på det nåværende tidspunkt.Videre mener KA at en delegering til fylkeskommunene av den saksbehandling som går på kirkebyggene og ikke minst deres interiører, vil bety en betydelig svekkelse av saksbehandlingens faglige nivå. Det er allerede i dag krevende nok å ha et sterkt nok fagmiljø på nasjonalt nivå. Vi frykter at regional delegering innenfor dette fagområdet vil gjøre det svært vanskelig å få tilstrekkelig og adekvat kompetanse regionalt i et for det regionale kulturminnevernet lite fagfelt.

Etter vårt syn vil det derfor være langt mer kostnadseffektivt og faglig realistisk å samordne og styrke den nasjonale kompetansen innen dette feltet framfor å fordele et så begrenset saksfelt på et større antall fylkeskommuner. Vi vil dessuten be om at det utredes grunnlaget for at et kirkelig organ kan få forvaltningsansvar delegert av Riksantikvaren og som arbeider etter felles nasjonale antikvariske prinsipper. En slik delegering vil lette Riksantikvaren for arbeid og samtidig være med å heve kirkens eget antikvarisk faglige fokus.
 
Vennlig hilsen
KA
Øystein Dahle,
direktør for Avdeling for kirke og samfunn                                                     

Oddbjørn Sørmoen,
fagdirektør

 

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone