Utviklingstrekk i kirkelig demokrati og arbeidsgiveransvar

Last ned pdf-versjon av «Håndbok for kirkelige rådsledere» her.

Statskirkeordningen og Den norske kirkes tydelige tilknytning til norsk kultur og historie har mottatt avgjørende impulser fra både stat og kommune med hensyn til organisering og utforming av styringsstrukturen. Parallelt har menighetene samhandlet med og mottatt impulser fra de frivillige kristelige organisasjonene. De siste tiårene har impulser fra andre kirkesamfunn satt sitt preg på diskusjonen og forståelse av kirkens ledelse og organisasjon. Med den nye trossamfunnsloven vil kirken både framstå som en del av sivilsamfunnet og samtidig konstitueres ved lov. Kirkens demokrati preges fortsatt av det politisk demokrati, men vil tydeligere utvikles og begrunnes på kirkelige premisser.

Framveksten av det kirkelige demokrati

Den lutherske reformasjonen medførte et oppgjør med en bispestyrt kirke, og la grunnlaget for en tenkning om at menigheten selv kunne styre i kirkelige spørsmål. Reformasjonen ble imidlertid gjennomført ved hjelp av den enkelte fyrste. Resultatet ble derfor at de evangelisk-lutherske kirkene ble fyrstestyrte nasjonalkirker, og reformatorenes program for menigheters selvstendighet ble i liten grad realisert. De historiske forløpere for lokalt kirkelig demokrati var fra slutten av 1500-tallet valgte «medhjelpere» som skulle bistå presten i dennes tjeneste. Parallelt hadde kirkevergeombudet eksistert siden middelalderen, som menighetens representant i forvaltningen av de inntekter som skulle avsettes til kirkens drift og vedlikehold.

Diskusjonen om egne demokratiske organer for kirken lokalt og nasjonalt kom som en naturlig følge av Grunnloven og etablering av folkevalgte organer som Storting og etter hvert formannskap i kommunene. Fra rundt 1850 ble det argumentert for at også soknet og menigheten måtte ha institusjonelle organer som kunne representere soknets medlemmer i møte med både offentlige organer og kirkelige embetsmenn. I 1869 ble det gjennom et lovforslag til Stortinget argumentert for etablering av valgte lokale råd i menigheten:

(…) og maa det fremdeles erkjendes, at den kirkelige makt og myndighed efter vor kirkes lære hviler hos den hele menighed og ikke hos nogen enkelt privilegert stand og at som følge deraf det egentlige kirke-embetes forvaltere have sin myndighed middelbart fra menigheden selv. Da maa det også indrømmes, at menigheden med nødvendighed maa fordre, at denne sandhed kommer til sin ret gjennom bestemte institutioner, der stille det rette forhold mellom menigheden og embededs forvaltere klar for øie, til gavn for begge parter (Indst og Besl O No 56, 1869:16).

Allerede i 1818 hadde soknet fått en lovfestet adgang til å utskrive kirkeskatt for utbedring og vedlikehold av kirker som var tilbakeført til menigheten. Da de kommunale formannskap ble etablert i 1837, fulgte disse daværende prestegjeldsinndeling. Mens det ble valgt formannskap på kommunenivå, var det egne soknestyrer i soknet som den første tiden fikk videreført soknets skatterett fra 1818. De kommunale organer inngikk i ulike administrative inndelinger, etter saksområde, som gjerne hadde egne kommisjoner og egen kasse. Blant disse var fattig- og skolekommisjonen, der soknepresten var leder og der prestens medhjelpere var blant medlemmene. Saker vedrørende andre områder, for eksempel vei, bygninger og kirker lå til andre kasser. I realiteten ivaretok soknestyret funksjonen som styringsorgan i kirkekommunen.. Loven hadde derfor en egen bestemmelse om at ulike kommisjoner skulle komme sammen til et felles møte, dersom ulike ansvarsområder måtte ses i sammenheng med hensyn til beslutninger, for eksempel angående budsjett.

Tilsvarende kunne lokale kirkelige anliggender være delt mellom ordninger som formelt skulle ivaretas i de enkelte sokn, men samtidig forutsatte samlet finansielt ansvar eller tilsyn på kommunenivå. I eget lovforslag om menighetsråd, fra 1886, ble det foreslått at når det var flere menighetsråd i et prestegjeld (kommune) kunne man på landet ha felles møter mens man i bykommunene kunne etablere et felles kirkelig råd. På tross av at det var reist forslag om lovfesting av menighetsråd helt fra 1851, og utover siste halvdel av 1800-tallet, ble de ikke vedtatt opprettet. Dels handlet det om uenighet om hvorvidt man skulle starte med lokale råd og så bygge strukturen oppover mot et kirkemøte, og dels var det uenighet om menighetsrådet skulle ha del i prestens åndelige ansvar, blant annet for kirketukten.

Denne måten å organisere og benevne fellesanliggender, kan ses videreført av den kirkelige reformbevegelse som etablerte bispedømmerådenes fellesråd og bispedømmerådenes fellesmøte i perioden før Stortinget lovfestet kirkeråd og kirkemøte.

Da det kirkelige demokrati ble etablert ved lov i 1920, ble det borgerlige kommunale demokrati modellen i regjeringens lovforslag. I tråd med dette foreslo departementet at de kirkelige valg skulle legges sammen med kommunevalget, men fikk ikke oppslutning om dette i Stortinget. Samtidig lå det et kirkelig votum fra et samlet bispemøte bak etableringen, samt fra det frivillige kirkelige landsmøte som ble etablert i 1869 og avviklet i 1984. Formålet var å skape en kirkelig opinion som kunne påvirke de offentlige myndigheter til reformer i kirken. Menighetsmøtet valgte utsendinger til frivillige bispedømmemøter, som ble holdt hvert fjerde år. Et viktig argument for både departement og bispemøtet var at et demokratisk organ var anerkjent i samfunnet, samt at dette kunne bidra til å utløse ansvar og engasjement blant menighetens medlemmer. Det ble vedtatt å markere dette som et kirkelig valg ved at valget skulle skje i tilknytning til en gudstjeneste. Menighetsrådet kunne sette i gang og lede kristelig virksomhet i soknet, og ivaretok de lokale forvaltningsoppgaver. Loven åpnet for at det kunne etableres kirkelig fellesråd, dersom det var flere kirker, og slik etablere et organ for tilsyn med kirkene. Menighetsrådsloven ble vedtatt 3. desember 2020, men trådte i kraft først 1. januar 1922. De første menighetsrådsvalgene fant sted i løpet av januar og februar 1922.

Den videre utvikling av folkevalgte organer i kirken kom senere på regionalt og sentralt nivå. Bispedømmerådet og bispemøtet ble etablert i 1933. Revisjonen av kirkelig lovgivning ved kirkeordningsloven i 1953, gav små endringer og innebar videreføring av etablert ansvar. Parallelt ble det derfor i regi av reformbevegelsen etablert et frivillig bispedømmerådenes fellesråd og fellesmøte. Først i 1969 ble Kirkerådet formelt etablert i lov, og det første Kirkemøtet ble først gjennomført i 1984.

Selvstendiggjøringen av kirkelige organer fra de offentlige har skjedd i to viktige etapper. Med kirkeloven av 1996 ble soknet gitt en tydelig status som eget rettssubjekt og med ansvar for lokal kirkelig virksomhet. Der det var flere sokn i kommunen ble kirkelig fellesråd lovfestet, og sluttførte med det tradisjonen for at når kommunen samlet har et økonomisk ansvar bør underliggende råd (tidligere kommisjoner og «distrikter») samles i ett organ. I 2017 ble Den norske kirke etablert som selvstendig rettssubjekt. Med trossamfunnsloven er det nå soknene og Den norske kirke som er rettssubjekter, og kirkeordningen vedtatt av Kirkemøtet fastsetter ansvar og oppgaver til de ulike rådsorganene.

Den kirkelige begrunnelse for demokrati

Luthersk kirketenkning har tradisjonelt vektlagt evangelieforkynnelsen og forvaltningen av sakramentet som konstituerende i kirkeforståelsen. I nyere tid er det en sterkere større vekt på fellesskapet som grunnlaget for kirkens oppdrag. Dette har konsekvenser for forståelsen av kirken som oppdragsfellesskap og den enkeltes delaktighet i dette. Kirken forstås som et fellesskap, og det oppdraget Gud har gitt er gitt kollektivt til alle kirkens medlemmer. Det finnes dermed ingen tjeneste i kirken som ikke først er kirkens og begrunnet i det oppdrag kirken har som helhet. Ethvert oppdrag er gitt av fellesskapet og de ulike tjenester opptrer på vegne av fellesskapet. Dette gir rammen for de enkelte tjenester i kirken og sammenhengen mellom dem, også rollen som folkevalgt.

Det lokale fellesskap om Ord og sakrament gis en sentral posisjon i kirkeforståelsen, og i de fleste arbeider legges det til grunn at dette er kirkens grunnleggende enhet. En konsekvens er at kirkens ordning og organisering bør bidra til at menighetene i stor grad kan ta avgjørelser om egen virksomhet. Samtidig er det et viktig synspunkt at selv om menigheten kan sies å være "helt kirke", er den ikke nødvendigvis "hele kirken". Dette peker på behovet for regional- og helhetskirkelige funksjoner og organer.

At ansvaret for kirkens oppdrag er felles har i økende grad vært førende for kirketenkning og utvikling av kirkeorganisasjonen. Som en følge av dette følger det at lederes mandat er forankret i rådet, som folkevalgte organer, og ansvarlige overfor dette rådet. I særlig grad gjelder dette for stillingene som daglig leder på vegne av lokale, regionale og sentrale råd. Dette understrekes også ved at den ledelse som biskop og prost utøver for prestetjenesten forutsettes å skje i samsvar med de ordninger, mål og planer som vedtas i de representative organer (jf tjenesteordning for de nevnte stillingsgrupper). Som en følge av styringsorganets ansvar, er det vektlagt at et demokratisk organ trenger administrativ og ledelsesmessig kapasitet for å utføre sitt mandat.

Bispemøtets og Kirkemøtets vektleggingen av tjenesteteologi er en innramming for rollen til rådenes folkevalgte medlemmer og ledere. Samtidig er det nødvendig å sammenholde at forståelsen av at lederrollen er en tjeneste også innebærer å ha ansvar og innflytelse. Dette ligger i det mandatet de er gitt for å styre og lede. Styringsrollen og lederrollen kan sees som en tjeneste innen et fellesskap av tjenester. Vi vil peke på ulike implikasjoner for en legitim utøvelse av makt og innflytelse innen kirkelig lederskap:

• Lederes tjeneste bør bidra til inkludering i tjenestefellesskapet, framfor ekskludering, og invitere til deltakelse i beslutningsprosesser
• Ledere bør bidra til at ulike grupper, nådegaver og tjenester aktiveres for fellesskapets beste
• Samtale, dialog og aktiv lytting bør inngå i utøvelsen av ledelse
• Ledere må kunne holdes ansvarlige av fellesskapet, både i forhold til medarbeidere, den videre medlemsgruppen og styringsorganer må kunne utøve kontroll med ledere/administrasjon
• Utøvelsen av ledelse og innflytelse i ulike prosesser bør være gjennomsiktig og ledere må kunne forventes å begrunne valg i den kirkelige og i menighetens offentlighet.

Det norske kirkedemokratiet: Samvirkemodellen

I enhver kirkelig organisasjon, menighet og trossamfunn må det tas en rekke beslutninger. Også kirken er sosialt fellesskap som må håndtere en rekke saker om praktiske, økonomiske og innholdsmessige forhold. I et slikt fellesskap må det være ordninger som fordeler myndighet, ansvar og oppgaver. Det er derfor utenkelig å unngå diskusjoner om styring og ansvar i kirken.

De ulike trossamfunnene er ganske forskjellige når det gjelder hvem som har myndighet til å ta beslutninger, og hvordan disse som tar beslutninger skal utpekes. I den katolske kirke tas de fleste beslutninger av biskopene, eller prester eller andre som hadde fullmakt fra biskopen. Martin Luther reagerte på denne bispedominerte måten å styre kirken på. En av konsekvensene av reformasjonen og etableringen av de lutherske kirkene var at det ble anerkjent at ikke bare de ordinerte embetsbærere kunne ta beslutninger i kirka. På bakgrunn av læren om det «allmenne prestedømmet» fikk den alminnelig troende legitimitet til å ta del i styringen av kirken. Dette medførte bl.a. at fyrsten eller kongen kunne bruke sin makt også over kirken, så lenge han holdt seg unna å blande seg inn i prestens forkynnelse og sakramentsforvaltning.

Denne tradisjonen har lagt grunnlaget for å anerkjenne staten som kirkestyre, senere fikk også kommunene en plass i styringen av kirkelige forhold. De siste 100 årene har også kirken fått egne demokratiske rådsorganer som tar beslutninger i kirken. Fra starten i 1920 var det imidlertid selvsagt at den lokale presten fikk plass i menighetsrådet. Dette skjedde uten at det var helt klart hva som var begrunnelsen for prestens plass i rådet, og hva som er forholdet mellom de valgte rådsorganene og den myndighet som var lagt til biskopene og prestetjenesten.

På 1980-tallet ble det gjennomført en utredning om forholdet mellom kirkens embete og rådsorganene. Denne utredningen, og Kirkemøtets senere vedtak, har lagt grunnlaget for en særpreget modell for styring i Den norske kirke. Prinsippene i utredningen blir ofte bære benevnt som «Embete og råd», og disse har vært førende for senere utvikling av ordninger i Den norske kirke. Modellen blir nå ofte kalt samvirke-modellen, og noe forenklet kan det her pekes på følgende hovedprinsipper:

a. Hele kirkens styringsansvar er lagt til valgte rådsorganer. Det er ikke noe som er de kirkelige rådsorganer – det vil si representanter for kirkens alminnelige medlemmer - uvedkommende.

b. I kirken skal det være en særlig tjeneste med forkynnelsen av nådens ord og forvaltning av sakramentene.

c. Denne todelingen mellom rådene og prestetjenestene skal ikke forstås som en prinsipiell todelt ansvarslinje som har ansvar for hver sine områder, men at de sammen ivaretar et helhetlig ansvar for kirkens virksomhet. Dette fellesansvaret kommer til uttrykk i sammensetningen av de valgte rådene.

d. I kirkens rådsorganer skal det være flertall av valgte medlemmer, men det skal samtidig alltid være en representant for «tjenesten med Ord og sakrament». Denne geistlige representanten har ingen selvstendig styringsrett, kan ikke legge ned veto eller på annen måte opptre overordnet de andre medlemmene. Hensikten er at prestens deltagelse alltid skal sørge for at forkynnelsens perspektiv er til stede i rådets behandling av sakene, og at presten kan være en teologisk sakkyndig i rådets drøftinger. I tillegg skal prestens deltagelse bidra til at prestetjenesten blir samordnet med virksomheten som springer ut av rådene.