Innledning

Last ned pdf-versjon av «Håndbok for kirkelige rådsledere» her.

Det kirkelige demokratiet har utviklet seg mye gjennom de siste 100 år, og ivaretar viktige kirkelige verdier og interesser. Prosessen fram mot egne folkevalgte organer i kirken ble drevet fram av kirkelige aktører som ønsket at både menighetene og Den norske kirke skulle ha egne styringsorganer som kunne representere menighetene og kirken. Da menighetsrådsloven ble vedtatt i 1920 var det et sentralt argument at det borgerlige demokrati, som samfunnets og kirkens medlemmer var del av, nå også ble gjort gjeldende i kirken. Slik demokratiet i samfunnet hadde erstattet kongestyre og embetsmannsstaten, ga rådene kirkens døpte medlemmer anledning til å velge sine representanter og selv stille til valg. Dette befestet kirkens legitimitet, og har samtidig utløst lokalt initiativ og lekmannsskjønn i utviklingen av det lokale kirkelige arbeidet. Fra starten i 1920 har det samtidig vært fast praksis at en prest eller prost har vært fast medlem i rådet.

Siden menighetsrådsloven av 3. desember 1920 har det vært slik at det velges menighetsråd i hvert sokn. I kommuner med bare ett sokn, er menighetsrådet det eneste valgte styringsorgan for soknet. Fra starten i 1920 ble det i tillegg åpnet for et felles råd i kommuner med flere sokn. Dette ble en fast ordning fra og med 1997. Både menighetsråd og kirkelig fellesråd er soknets organer, men ivaretar ulike sider av det lokale kirkelige styringsansvaret.

De kirkelige råd gjør sine vedtak i møter, og derfor er det viktig at møtene er godt forberedt, har god møteledelse og at vedtak blir fulgt opp. Her har rådets leder en sentral oppgave, både i forberedelse og gjennomføring av møtene, samt i å følge opp gjennomføringen i etterkant. Kirkeordningens bestemmelser om at kirkelig fellesråd, bispedømmeråd og kirkeråd skal ha en daglig leder sikrer rådene kapasitet og profesjonalitet i forberedelse og gjennomføring. Samtidig har rådets leder, samt rådet selv, en viktig rolle i samspillet med og i kontroll av rådets sekretariat. I menighetsråd i flersoknskommuner kan det etableres en ordning med daglig leder for menighetsrådet, av økonomiske grunner er det fortsatt et mindretall av menighetsrådene som har en egen daglig leder.

Da Stortinget våren 2019 vedtok ny lov om tros- og livssynssamfunn, ble kapittel 3 viet Den norske kirke. Lovens § 10 slår fast at formålet med bestemmelsene i kapitlet er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke. Loven innebærer også at det er gjort et valg om at Den norske kirke, samt Kirkemøtet og menighetsrådene som styringsorganer, konstitueres gjennom lov og ved det også henter sin myndighet og legitimitet fra staten. Kirkemøtets reguleringskompetanse i kirken er dermed avgitt fra staten.

Sammensetningen av de kirkelige rådene omtales gjerne med begrepet samvirke, og innebærer at menighetens valgte representanter og en representant for prestetjenesten (utpekt av biskopen) samlet utgjør soknets styringsorganer. I bispedømmeråd, kirkemøtet og kirkerådet er biskopene representert. Samvirkemodellen har vært videreført og blitt bekreftet i Kirkemøtebeslutning. Kirkemøtet framhevet i 1988 at kirkestyret utgjøres av den kompetanse som tjenesten med ord og sakrament og folkevalgte hver for seg og i fellesskap representerer. Denne kompetanse er samlet til stede i rådene. Rådene består av folkevalgte medlemmer som er spesielt valgt til den kirkelige styringstjeneste, og som har gått inn under forpliktelsen på kirkens ordninger og læregrunnlag (Sak KM 11/88), og læreforpliktelsen er fastsatt i § 37 i Kirkeordning for Den norske kirke (KO). Erfaringen er at denne Samvirkemodellen har fungert tilfredsstillende og gitt en sunn maktfordeling i kirken.

Over tid har fellesrådene, bispedømmerådene og Kirkerådet blitt tilført nødvendig handlingskapasitet, ved at først kirkeloven og senere kirkeordning (fastsatt av Kirkemøtet) forutsetter at disse rådene skal ha en daglig leder. Dette gir rådene mulighet for å få saker forberedt, nødvendig forvaltning ivaretatt og rådenes beslutninger iverksatt. Vilkårene for å ivareta den demokratiske lederrollen gjennom ledelse av rådene og å representere rådet i ulike sammenhenger, er imidlertid ofte svak. Folkevalgt ledelse i Den norske kirke er i hovedsak ivaretatt gjennom ulønnet innsats. Dette kan skape et demokratisk underskudd. For å profilere en tydeligere folkevalgt lederrolle vil KA anbefale at rådene drøfter i hvilken grad møtegodtgjørelse, kompensasjon eller frikjøp er nødvendig for å kunne ivareta rådslederrollen.

Kirkeordningen legger ikke opp til at leder har særskilt avgjørelsesmyndighet, dette ligger til rådet samlet gjennom vedtak. Rådet kan imidlertid delegere avgjørelse i visse saker til valgt leder eller til et arbeidsutvalg. Rådsledere i menighet og kirke har likevel en stor innflytelse på arbeidet i rådet ved de oppgaver som naturlig følger av ledervervet. Den valgte leder er bl.a. ansvarlig for innkalling, saksliste, møteledelse, og må se til at vedtak blir fulgt opp på en forsvarlig måte. Som arbeidsgiverrepresentant får rådsleder også et særlig ansvar for oppfølging av tilsatt daglig leder

Ved at det er etablert stilling som daglig leder, vil det ofte være denne som foreslår saksliste, forbereder sakene og i praksis gjennomfører rådets vedtak. Det er imidlertid å forvente at rådets leder er involvert og godkjenner sakslisten før det kalles inn til møte. Kirkemøtet har fastsatt eget reglement om formene for de ulike råds virksomhet. Leder vil også være den som følger opp forholdet til daglig leder med hensyn til oppfølging av rådets vedtak.

I de videre kapitler vil denne håndboken først kort presentere den historiske bakgrunn for kirkens demokrati og folkevalgte organer. Deretter vil vi omtale noen sentrale oppgaver i rollen som rådsleder, gjennom følgende temaer:

  • Ledelse av møter
  • Strategi og utviklingsoppgaver
  • Kirkepolitiske styringsoppgaver
  • Forhandlinger
  • Rekruttering av ny kirkeverge
Powered by Cornerstone