Kronikk: «Gode intensjoner er ikke nok»
Økende religiøst mangfold og fristilling av Den norske kirke fra staten har de siste årene satt tros- og livssynspolitiske spørsmål høyt på den politiske dagsorden. Med Solberg-regjeringens forslag til ny og helhetlig trossamfunnslov trekkes det omfattende rettslige konsekvenser av en ny religionspolitikk.
En sentral målsetting med lovforslaget er – innenfor rammen av en aktivt, støttende religionspolitikk – å etablere et nytt rettslig og økonomisk grunnlag for en fristilt folkekirke. Det er en god intensjon. Skal dette bli realitet, må loven gi bedre avklaringer.
Skaper usikkerhet om resten
Intensjonen med lovforslaget er i hovedsak å videreføre dagens finansieringsordning av Den norske kirke. Gjeldende lovgivning forutsetter at det på lokalkirkelig nivå både skal være prest, kirkemusiker/organist, kirketjener og klokker i hvert sokn. Sammen med en felles daglig leder på deling for alle sokn i en kommune, sikres en nasjonal standard for hvilken kirkelig minimumsbemanning det offentlige skal finansiere for å betjene kirkens medlemmer.
I ny lov er bare prestestillingene konkret nevnt. For øvrig vises det til at tilskuddet fra kommunen skal sikre «tilstrekkelig bemanning». Begrunnelsen er at loven skal gjøres mindre «detaljert» og skal tilpasses den mer «budsjettstyrte rammefinansiering som stort sett praktiseres i kommunene i dag» (s. 252).
Ved å utelate de øvrige stillingstypene, har regjeringen skapt usikkerhet om det offentlige finansieringsansvar for hele Den norske kirkes omfattende kirkemusikalske virksomhet og ledelsen av den lokale kirkes demokratisk styrte virksomhet både som arbeidsgiver, kirkebyggforvalter og gravplassmyndighet. Dette er ikke detaljer.
Det offentlige finansieringsansvar
Kirkemusikken og kirkebyggene har avgjørende folkekirkelig og nasjonal betydning. Staten stiller selv store krav til ledelse, arbeidsmiljø, heltidsjobber og HMS på norske arbeidsplasser, og til den offentlige myndighetsutøvelse som er lagt til den lokale kirke på gravplassområdet. Et stort flertall av landets kirkelige fellesråd oppga i november 2019 at den konkrete opplisting av pålagte utgiftsformål i dagens kirkelov § 15 er vesentlig i de årlige budsjettforhandlinger med den enkelte kommune.
Gode intensjoner om å videreføre gjeldende finansieringsansvar overfor Den norske kirke er derfor ikke nok. Ny lov må gjøre helt klart at de over nevnte formål fortsatt inngår i det offentliges finansieringsansvar. Ingen andre enn Stortinget kan pålegge kommunene dette.
Rettslige forutsetninger for kirkens selvstyre
En annen viktig intensjon med lovforslaget er å gi Den norske kirke økt selvstyre.
Eksisterende lovgivning sikrer dette et godt stykke på vei både lokalt og nasjonalt. I ny lov er Kirkemøtet gitt utvidet rettslig kompetanse, mens de rettslige forutsetninger for dagens lokalkirkelige selvstyre svekkes. I en kirke som forstår lokalnivået som sin grunnenhet, innebærer lovforslaget samlet sett dermed ikke uten videre økt kirkelig selvstyre.
De kirkepolitiske skillelinjer går derfor ikke mellom dem som er for og dem som er mot et utvidet kirkelig selvstyre. Skillelinjene går mellom ulike syn på hvordan det best kan skje: Om en med økt kirkelig selvstyre mener utvidet kompetanse til Kirkemøtet nasjonalt, eller om en også legger til grunn at et sterkt lokalkirkelig selvstyre skal understøttes i lov. Ulike vurderinger av hva slags rettsvirkning en Kirkemøte-beslutning vil ha, gjøres her også gjeldende.
De ulike tilnærminger kommer særlig til uttrykk i diskusjonen om fortsatt lovregulering av kirkelig fellesråd. Regjeringen vil overlate spørsmålet til Kirkemøtet og mener å ha lagt tilstrekkelig til rette for det gjennom forslaget til ny § 11, fjerde ledd. Vår oppfatning er at denne måten å gjøre det på ikke vil sikre lokalkirken et klart nok rettslig og økonomisk fundament. Det er også vår oppfatning at denne type rettslige spørsmål tilligger Stortinget å avklare.
Etterlater et uavklart spørsmål
Som forvalter av betydelige ressurser (personal/økonomi), kulturhistorisk viktige kirkebygg og gravplasser, har lokalkirken stort behov for å kunne drive samlet oppgaveløsning i større enheter/ virksomheter enn det hvert sokn representerer. Det må gjøres på basis av klart mandat. Lokalkirkelige arbeidstakere har tilsvarende behov for sikkerhet for at den virksomhet deres tilsettingsforhold og rettigheter etter arbeidsmiljøloven er knyttet til, ikke innsnevres til det enkelte sokn.
En lov som kun regulerer soknet som rettssubjekt, med menighetsrådet som organ for soknet, etterlater dette spørsmålet mer uavklart enn i dag. Det forsterkes av forslaget til ny ordlyd i § 14 som konkret utpeker det enkelte sokn som fremtidig økonomisk enhet/virksomhet og omtaler kommunens økonomiske ansvar som det å sikre «soknet» tilfredsstillende bemanning.
En fellesrådsordning bør derfor fortsatt reguleres i lov for å sikre et fortsatt rettslig og økonomisk fundament for modellen. Ordningen er ikke «påtvunget» kirken fra staten. Den er innarbeidet gjennom mer enn hundre år og har bred kirkelig støtte. Et flertall av kirkelige høringsinstanser støttet lovregulering av ordningen i høringen høsten 2017, Kirkemøtet har gjort vedtak om videreføring og en forsvarlig, alternativ lokalkirkelig styringsmodell eksisterer ikke.
En aktivt støttende religionspolitikk
Det tilligger Stortingets alminnelige lovgivningsmyndighet å etablere rettslig holdbare selskaps- og organisasjonsformer både for næringsliv, sivilsamfunn og privat virksomhet.
Tilsvarende bør Stortinget være lydhøre overfor behov ulike trossamfunn, Den norske kirke inkludert, måtte ha for avklarte rettslige organisasjonsformer tilpasset sin egenart. Kan hende vil på sikt en fellesrådslignende organisasjonsform som over nevnt også være aktuell for andre trossamfunn. Det er flere enn Den norske kirke som leter etter modeller for dette (jf. «flerstedsmenigheter»)
Innenfor rammene av en aktivt støttende religionspolitikk tuftet på respekt og dialog, vil staten trygt kunne tilrettelegge ulike rettslige organisasjonsformer i lov uten ved det å gripe inn i trossamfunnenes indre selvstyre.
Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
Teksten stod på trykk i Vårt Land fredag 21. februar 2020.
