Departemental harme

Statssekretær Bård Folke Fredriksen går i et innlegg i Vårt Land til et uvanlig hardt angrep på undertegnende. Det som har utløst statssekretærens harme er at jeg har sagt at høringsnotatet «tømmer soknet og soknets organer for oppgaver og ansvar». Videre reageres det på at jeg påstår at «regjeringen vil endre grunnleggende på soknets selvstendighet». Fredriksen hevder at jeg ikke går til angrep på forslag i høringsnotatet, men «motiver og begrunnelser han selv (altså Grimstad) har diktet opp for så å gå til angrep på disse». 
Når regjeringens politikere kaster seg inn i debatten midt i høringsperioden er det grunn til å lytte. Det kan bety at jeg har misforstått noe vesentlig. Det kan også bety at jeg har truffet et ømt punkt i forslaget. 

Høringsnotatet har mange gode forslag og nødvendige moderniseringer på tros- og livssynsfeltet. Mange av dem vil jeg støtte. Jeg har imidlertid tillatt meg å peke på noen betenkeligheter.

Min hovedinnvending er knyttet til lovforslagets omtale av kirkens lokalnivå – soknet. Mitt hovedanliggende er at lovforslaget vil bidra til å svekke lokalnivåets nåværende selvstendighet.  Dette vil bety at balansen mellom nasjonalt og lokalt nivå i kirken vil bli endret. Høringsnotatet bekrefter soknet som selvstendig rettssubjekt.  Lovteksten sier derimot ikke hva et sokn er eller har ansvar for.  Unntaket er en formal omtale av soknet som «eier kirken». Som kirkeeier, tenkes soknet imidlertid underlagt sentralkirkelig forvaltning.

Det er selvsagt at Kirkemøtet styrkes når staten trekker seg tilbake. Jeg anerkjenner uten videre at Kirkemøtet nå vil få et tydeligere mandat som sentralt styringsorgan i Den norske kirke. Min innvending er at all styrking av den kirkelige selvstendighet skjer gjennom økt myndighet til Kirkemøtet samtidig som en svekker det rettslige grunnlaget for den lokale kirkes organisatoriske og økonomiske selvstendighet. Etter min vurdering vil det bidra til folkekirkelig forvitring. 

Intensjonen med lovforslaget er ikke å forrykke den gjeldende balansen mellom ulike elementer i kirkeordningen, hevder departementet.  Jeg vil hevde at summen av departementets forslag kommer i skade for å gjøre nettopp det. 

Statssekretær Fredriksen bruker som overskrift «Selvstyrt er velstyrt». Det er et besnærende slagord, som gjerne kan stå som overskrift over flere kirkelige reformer de siste 20 år. Det lokalkirkelige selvstyre vedtatt av Stortinget gjennom kirkeloven av 1997 og etableringen av Den norske kirke som rettssubjekt i 2017 er tydelige eksempler. 

Kirkelige organer på ulike nivå står fortsatt klar for å påta seg flere oppgaver og mer ansvar. At den lokale kirkes organer befinner seg utenfor Fredriksens lyttestasjoner så langt, er beklagelig.  Det er å håpe at statssekretærens vilje til å lytte etter signaler fra kirkens grasrot øker utover i høringsperioden.