Plan for diakoni i Den norske kirke

KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon takker for tilsendt høringsmateriale. KA ser kontinuerlig arbeid med planer og programmer som en viktig forutsetning for ditto utvikling innen de ulike kirkelige virksomhetsområdene.

Sentrale planer: Funksjon og formkrav

Sentralkirkelige planer for lokalt strategisk arbeid er en særegen og krevende sjanger: Dels må de ses som rettledende redskaper til sikring av gode strategiske prosesser lokalt, hvor demokratiske prinsipper og faglig nivå stimuleres. Dels bidrar sentrale planer til enhet i overordnede målset-ninger for Den norske kirke som helhet. Planene skal gi den lege folkevalgte en innføring i virksomhetsområdet når det gjelder funksjoner, betydning for menighetens virksomhet totalt sett og en forståelse for tjenestens teologiske grunnlag. Dette ideologiske rammeverket skal så settes i sammenheng med den gjeldende organisering og ansvarsfordeling på sektoren. Men først og fremst skal planene være til hjelp og inspirasjon for strategisk samarbeid lokalt stab og råd i mellom. Planenes målgruppe og funksjon betinger derfor at det stilles samme krav til språk og pedagogisk tilsnitt som til substansielt innhold.

Revisjonsbehov

I 1987 ble den første plan for diakoni for Den norske kirke vedtatt av kirkemøtet. Denne ble siden revidert i 1997. Gjennom struktur og innhold gir gjeldende plan en ryddig fremstilling av diakoniens plass i menigheten, virksomhetsfeltets teologiske grunnlag og retningslinjer for planarbeid, arbeidsdeling og daværende organisering av feltet. I tillegg ligger det i planen føringer når det gjelder prioritering av særskilte satsningsområder. En vesentlig styrke ved planteksten ligger i en god ballanse mellom pedagogisk oppbygging og faglig tyngde. Imidlertid har både den samfunnsmessige utvikling og endringer i kirkelig lovgivning og ansvarsfordeling ført til et klart behov for revisjon.

Utkastes oppbygging og fokus

Ut fra høringsbrevet fremgår det at planen har ønsket å se det diakonale felt i kirken i sammen-heng, men at rådet samtidig er den sentrale målgruppe. Det er vanskelig å se hvordan dette har gitt seg hensiktsmessige utslag i oppbyggingen av teksten:

- Gjennomgående mangler utkastet gjeldende plans pedagogiske tilsnitt og er i grunnlagskapitlene preget av et forholdsvis høyt abstraksjonsnivå.
- De ulike inndelinger fragmenterer kirkens diakonale arbeid og gjør det vanskeligere å se diakonien som et enhetlig felt, samtidig som lokalmenighetens synlige handlingsrom begrenses.
- Både når det gjelder stoffmengde og ideologisk tilnærming mener KA å se en uballanse mellom grunnlagskapitlene og kapitlet om organisering og ledelse av virksomheten. I dette ligger den klareste svakheten ved utkastet
 
Uhensiktsmessig virksomhetsinndeling

Utkastet deler den diakonale tjeneste i tre (side 9):

- Den allmenne diakoni
- Den organiserte diakoni
- Den spesialiserte diakoni
 
En slik fragmentering av den diakonale virksomhet er i beste fall lite sakssvarende. Den allmenne diakoni fremstilles som en kirkeliggjort allmenn medmenneskelighet, eller et kristelig diakonalt sinnelag. Denne tjenesten gis sin plass i dagligliv og frivillig engasjement. Den organiserte diakoni fremstilles som den lokale profesjonsbaserte diakoni, preget av en embedtstenkning som ikke med nødvendighet er den etterspurte i Den norske kirke. I beskrivelsen av den organiserte diakonien settes fagdiakonen som fokalpunktet, mens rådets kompetanse, muligheter og rolle som virksomhetsansvarlig ikke gis et reelt kvalitativt innhold. I den grad dette blir tematisert skjer dette løsrevet fra det ideologiske rammeverket i kapittelet om ledelse og organisering. Potensialet i samarbeidsrelasjonen fagtilsatt og råd i mellom blir heller ikke synliggjort. Den spesialiserte diakoni beskrives som en særskilt tjeneste som opptrer på vegne av kirken for øvrig, enten den eies av en menighet eller er organisert som en selvstendig virksomhet.
 
Utkastets skille mellom allmenn og organisert diakoni finner KA uheldig da den blant annet skyggelegger en sentral intensjon i tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for soknediakoner: Gjennom § 3 forpliktes diakonen på menighetens planer og prioriteringer, i samråd med fellesrådet. Diakonens arbeidsoppgaver fastsettes av arbeidsgiver i trå med gjeldende planer. Det er innenfor disse rammene diakonen i kraft av sin yrkesfaglige kompetanse gis et selvstendig, faglig ansvar for utførelsen av tillagte arbeidsoppgaver. I planutkastet gis en fremstilling hvor diakonens rolle som leder for menighetens diakonitjeneste, slik det fastsettes i tjenesteordningen i § 2, ikke i tilstrekkelig grad ses i sammenheng med de øvrige paragrafers virksomhetsregulerende bestemmelser. Dette er en kritisk svakhet planenes funksjon og målgruppe tatt i betraktning.
 
I et folkekirkeperspektiv utgjør fagstillingene et sentralt kompetanse- og mannskapsmessig aktiva for det enkelte menighets- og fellesråd. Et skarpt skille mellom allmenn og organisert diakoni kan fra et slikt ståsted vanskelig opprettholdes siden engasjement, målsetninger, organisering og gjennomføring finner sted i et samvirke mellom folkevalgte rådsmedlemmer, fagansatte, frivillige og administrasjon. En slik tilnærming gir fagstillingene en rolle som rådgivere, pådrivere og tjenesteytere med nøkkelroller i et samarbeidende fellesskap av likestilte, uten at råd og frivillige passiviseres eller tillegges begrenset ansvar eller kompetanse. Kirkens diakonale virksomhet bør betraktes og beskrives som en allmenn diakoni. Det er ut fra dette perspektivet virksomheten skal finne frem til en tjenelig organisering. En spesialisering gjør heller ikke et diakonalt tiltak til noe kvalitativt annet, men må betraktes som en hensiktsmessig tilnærming til konkrete behov kirken ser i sin samtid.
 
Dersom en menighet står som ansvarlig for en diakonal institusjon må dennes administrative og faglige funksjoner betraktes som tjenesteytere som opptrer på vegne av sin oppdragsgiver. Skal det være mening i at menigheter og fellesråd i Den norske kirke eier institusjoner, bør dette forankres i overordnede målsetninger for menighetens virksomhet og inspirere til et aktivt eierskap. Under avsnittet om organisering av den diakonale virksomhet påpekes dette, men utkastet bidrar gjennom sin virksomhetsinndeling til en objektivering av etablerte organisasjons-former og samarbeidsmønster i stedet for å inspirere til aktivitet, nytenkning og entreprenørånd. Stilt ovenfor det utkastet betegner som et mer og mer komplisert samfunn kan ikke en folkekirkes plan for den lokale diakonale virksomhet bedrive outsourcing av engasjement for sentrale utfordringer på grunnlag av en svært diskutabel tredeling av Den norske kirkes diakonale engasjement og ansvar. Det er nettopp i en slik kontekst et aktivt demokratisk valgt menighets- og fellesråd må stimuleres til å finne handlingsrom for bredden kirkens tillitsvalgte og frivillige representerer når det kommer til kompetanse og engasjement.
 
Lite hensiktsmessig virksomhetsinndeling
Ved siden av en tredeling av den diakonale tjeneste i kirkens liv, blir det i planutkastet også begått en tredeling av diakoniens virksomhetsområder:

- Forebyggende diakoni
- Karitativ diakoni
- Kritisk diakoni.
 
Denne ser ut til å skulle erstatte gjeldende plans inndeling i:

- Materielt livsgrunnlagog sosial rettferdighet
- Kontakt og fellesskap
- Sjelesorg
- Helse- og omsorgsarbeid.
 
Gjeldene plan har en oppbygging hvor kapitlene følger en formålstjenelig orden og hensikten med de ulike avsnitt tydeliggjøres i forhold til dokumentets funksjon. Kapittelet om diakoniens mål og oppgaver følger også dette mønsteret. Her beveger teksten seg fra overordnede målsetninger for diakonien generelt, via en virksomhetsinndeling fundert på hensiktsmessighet, til konkrete målsetninger for enkeltområdene sett i lys av gjeldende kontekst. Gjennom disse beskrivelsene av de enkelte virksomhetsområdene formidles også en sammenheng mellom lokale, nasjonale og internasjonale forhold. Til hjelp i det lokale arbeidet legges det også frem konkrete, relevante spørsmål til diskusjon og en innramming av menighetens primære oppgaver.
 
KA mener det tilsvarende kapittelet i planutkastet mangler den gjeldende plans fokus på hensiktsmessighet. I seg selv representerer utkastets inndeling en bevegelse bort fra et praktisk perspektiv, mot et mer abstrakt metanivå. Avsnittet om en diakonal holdning som en sentral dimensjon i menighetslivet kan ses som et bindeledd mellom abstraksjon og praksis, men den pedagogiske gevinsten ved dette grepet er det vanskelig å se. I et forsøk på å formidle sammenheng og helhet i menighetens virksomhet, har utkastet mistet gjeldende plans fokus på konkrete utfordringer og oppgaver som kan bidra til identifikasjon og engasjement hos målgruppen. Presentasjonen av de enkelte virksomhetsområdene formidler først og fremst aspekter ved diakonal tjeneste, og blir gitt mangelfull forankring i konkrete målsetninger. Forslagene til mulige tiltak får dermed lett et løsrevet og oppramsende preg.
 
Vanskeliggjørende om den kritiske diakoni

Å skille ut den kritiske diakoni som et eget virksomhetsområde synes lite sakssvarende. Igjen innfører utkastet en abstraksjon og et kunstig skille. En kritisk holdning til urettferdighet og en bevissthet om diakonien som et uttrykk for solidaritet bør formidles som et fundament for all diakonalt engasjement.
 
Godt men knapt om ledelse og organisering

Utkastets kapittel om ledelse og organisering av menighetens diakonale arbeid byr på en god, men knapp, innføring i tematikken. Denne delen bør derfor utvides.
 
KA mener videre det er svært positivt at utkastet under avsnittene om lokalt planarbeid og planprosess oppfordrer til bredde i samarbeid med det lokale foreningsliv, nabomenigheter, kommune og ulike kirkelig innstanser. Et sentralt potensial ved en revisjon av gjeldende plan ligger nettopp i økt fokus på nytenkning i forhold til å løse nye utfordringer i samarbeid i nye konstellasjoner. Dette kunne vært understreket med en revidert forslagsliste med aktuelle felt for forsøk og innsats.
 
Dette kapittelet nyanserer og til en viss grad faser ut en del av svakhetene ved kapitlene om grunnlag og oppgaver i menigheten. Det er i denne mangelen på sammenheng mellom en ideologisk overbygging og praktisk tilnærming utkastet som helhet viser seg uegnet som erstatning for gjeldende plan.
 
Mangelfullt om arbeidsdeling på sektoren

Tendensene mot økt segregering og individualisme, som også gjeldende plan tematiserer, har forsterket seg ytterligere siden forrige revisjon. Relativiseringen av de store sannheter er ikke lengre først og fremst en akademisk, abstrakt disiplin eller et storbyfenomen. For folk flest preger denne virkeligheten i større eller mindre grad hverdagen. Det foreliggende planutkastet tegner gjennom en formmessig spenstig innledning et levende bilde av kirkens og diakoniens plass i denne konteksten. Dessverre må KA konstatere at utkastets øvrige kapitler i liten grad makter å følge opp innledende perspektiver med noe substansielt nytt. I forhold til gjeldene plan må utkastet ses som et klart tilbakeskritt på vesentlige punkter.
 
Det er på det rene at arbeidsdelingen og relasjonen mellom den diakonale virksomhet i regi av den lokale kirke og de større, spesialiserte diakonale virksomhetene, utgjør en profilutfordring for Den norske kirkes diakonale satsning totalt sett. Aktører som Kirkens bymisjon, Kirkens nødhjelp og Kirkens SOS har bygd opp profesjonelle organisasjoner med høy faglig standard og gjennom-føringsevne. Disse organisasjonene har gjennom sin virksomhet og som aktører i den offentlige debatt vært med på å sette dagsorden og forme offentlighetens bilde av kirken. Samtidig har de også bidratt til å forme folks forventinger til hvilke verdier kirken møter folk med og det totale kvalitetsnivå på kirkens tjenester.
 
De avsnitt som berører relasjonen de ulike diakonale aktørene imellom, lykkes i svær liten grad å peke på konkrete sammenhenger mellom dagens situasjon og konsekvenser for den lokale menighets virksomhet. Her burde det ha blitt stilt noen kritiske spørsmål til sentrale utviklings-trekk og hvilke mål Den norske kirkes skal ha i utviklingen, dette ut fra en målsetning om å tilby et mest mulig konkret grunnlag for debatt rundt hvilken rolle den lokale menigheten kan og bør spille i dette bildet. I stedet gis denne sentrale problematikken et abstraksjonsnivå vi ikke umiddelbart finner egnet til å vekke forståelse og engasjement i lokale råd og utvalg. Det fastslås at kirken er en viktig velferdsaktør i samfunnet, men menighetsrådets rolle i dette bildet underkommuniseres. De diakonale institusjoners og organisasjoners brukere har også en tilhørighet til sitt sokn. Den lokale kirke må derfor også oppfordres til et direkte engasjement også for medmennesker med behov for særlige tiltak. Lokalmenigheten skal være et åpent, relevant, mangfoldig og utadrettet fellesskap. Diakonien har en oppgave i å gjøre dette tydelig i praksis. Alle menigheter kan ikke tilby konkrete tiltak for alle, men alle må utfordres til strategisk refleksjon rundt hvilken tilnærming som ut fra lokale forhold er formålstjenlig og håndterlig. Dette bør tematiseres tydeligere enn det gjøres i utkastet.
 
Dersom Den norske kirke virkelig ønsker å forholde seg til den enkelte menighet som utgangs-punktet for all diakoni, må det lokale råd gis en mulighet til å etablere en identitet som del av et helhetlig bilde. I dette blir en forståelse av relasjonen mellom menighetens egen og organisasjon-enes virksomhet sentral. I en plan for diakoni for den Dnk burde det brukes mer plass på beskriv-else av denne relasjonen og en drøfting rundt hvordan denne skal forstås. Det er et sentralt folkekirkelig anliggende å finne frem til språk og samarbeidsformer som tydeliggjør dette og fremmer en felles forståelse blant kirkens råd, ansatte og frivillige, ikke bare lokalt men også regionalt, sentralt og i organisasjonene.
 
Behov for kvalitetsdefinisjoner

I utkast til plan for kirkemusikk lanseres et klart definert, overordnet kvalitetskriterium. Dette representerer et fortjenestefullt nybrottsarbeid innen rammene av kirkelige planer. Et lignende grep bør også gjøres i en plan for diakoni.

Oppsummering

Behovet for revisjon av gjeldende plan ligger konkret i de senere års samfunnsutvikling og endringer i tjenesteordningen for diakoner. I tillegg kommer en utvikling i den lokale kirke hvor relasjonen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver har blitt normalisert i forhold til arbeidslivet for øvrig. Med dette som utgangspunkt finner KA det vanskelig å se formålet med både de strukturmessige endringene og en vesentlig dreining i tilnærmingen til diakoniens grunnlag, innhold og oppgaver. Slik utkastet til plan for diakoni nå fremstår fremtrer den som et lite hensiktsmessig verktøy for arbeidet med den lokale diakoni.
Med utgangspunkt i det nå foreliggende materiale ønsker KA følgende for en revidert plan for diakoni:

- Beholde et strukturmessig utgangspunkt i gjeldende plan.
- Beholde gjeldende plans inndeling i virksomhetsområder.
- Ta med innledningen fra planutkastet med en utvidet historisk gjennomgang.
- Tilpasse gjeldende plan til endringer i tjenesteordning og rollefordeling.
- Tydeliggjøre diakonien som et kirkelig samarbeidsprosjekt av likestilte aktører. En bør derfor gå bort fra inndelingen i den allmenne, organiserte og spesialiserte diakoni.
- En grundigere beskrivelse og drøfting av relasjonen mellom menighetsdiakonien og institusjons/organisasjonsdiakonien.
- Oppdatere gjeldende plans forslag til forsøk/prioriteringer med aktuelle og djerve tiltak.
- Etter modell av utkastet til plan for kirkemusikk bør det utvikles en kvalitetsmodell for sektoren.