Kunsten å være kirke

Generelle merknader

Gjennom kulturmeldingen ”Kunsten å være kirke” har Norske Kirkeakademier levert et stimulerende bidrag til å utdype forståelsen av Den norske kirkes identitet som kultur-fellesskap. Samtidig pekes det på viktige utfordringer kirken står overfor i møte med det øvrige kulturliv både lokalt, nasjonalt og globalt. Dette er perspektiver som i høy grad fortjener å bli belyst. Meldingen representerer i denne sammenheng et nybrottsarbeid som KA håper kan bidra til et mer langsiktig arbeid for å utvikle en gjennomtenkt kirkelig kultur-politikk både på nasjonalt og lokalt nivå.
 
Meldingens hovedsvakhet er at det lokalt forankrede og det folkelige kulturliv har fått en for tilbaketrukket plass. Utvalget har etter vår oppfatning valgt en for skarp avgrensning av mandatet ved å definere kirkens forhold til kunsten som sitt hovedfokus. Utfordringene når gjelder forholdet mellom kirken og den lokale og folkelige kultur representerer etter vår oppfatning en like grunnleggende utfordring for Den norske kirke som folkekirke. På disse områder er meldingen overraskende svak både når det gjelder generell omtale og strategisk tenkning.
 
Som medlemsorganisasjon for alle landets kirkelige fellesråd er KA sterkt involvert i en rekke av de spørsmål og utfordringer meldingen omhandler. Fellesrådene opptrer som eier av norske kirkebygg og er ansvarlig for planlegging og drift av kirkegårdene som representerer viktige kulturlandskap for hele befolkningen. Fellesrådene er også ansvarlig for rekruttering, opplæring og utvikling av den største del av kirkens personalressurser. De fleste av disse (kirkemusikere, kateketer/undervisningspersonell, kirketjenere mfl ) er enten utøvende kulturarbeidere eller har kulturformidling eller kulturbevaring som sine kjerneoppgaver.
 
Innledningsvis vil KA understreke lokalkirkens store utfordringer på det området meldingen omhandler. Vi har forventning til at den foreliggende melding kan føre til økt sentralkirkelig vilje til å prioritere tiltak som kan styrke den lokale kirkes økonomi, kompetanse og handle-frihet på områder som har stor kirkelig og almen kulturpolitisk betydning. Dersom dette skal skje, må det etter vår vurdering gjøres en omfattende vurdering og prioritering mellom mel-dingens mange ideer og forslag på sentralt kirkelig hold. Samtidig bør lokale kirkelige orga-ner utfordres til å gå løs på utfordringer og muligheter for utvikling av lokale arenaer og samarbeidsformer med det lokale og regionale kulturliv.
 
KA har valgt å konsentrere sin uttalelse om Del 1Hovedspørsmål. Enkelte av de mer konkrete delspørsmål som er nevnt under Del 2 er likevel indirekte kommentert. Det gjelder særlig spørsmål 6.1.

Del 1: Hovedspørsmål

Pkt. 1 Utredningens teologiske grunnforståelse
 
KA finner det ikke naturlig å gå dypt inn i en teologisk vurdering av meldingen men vil generelt gi sin tilslutning til det positive og åpne menneske- og kultursyn som kommer til uttrykk i dette kapittelet.
 
KA mener samtidig at utredningen uttrykker en for ambivalent holdning til kirken som kulturbærer og kulturinstitusjon. Det kommer til uttrykk blant annet ved at meldingen ofte omtaler ”kirken og kulturen” eller ”kirken og kunsten” som to sideordnede og dermed atskilte kategorier. Etter vår oppfatning er kirken i sin identitet å forstå som et kulturfellesskap og en kulturinstitusjon. Mange norske kunstnere tilhører også dette kulturfellesskap gjennom sitt medlemskap i Den norske kirke. Kunst og kultur lar seg dermed ikke skille ut fra det vi forstår med begrepet kirke.
 
Ambivalensen kommer også til uttrykk gjennom en – etter vår vurdering – unødig kritisk vurdering av kirkens mer tradisjonelle kulturytringer. Kunst og kulturytringer som har vokst fram utenfor kirkens tros- og meningsunivers synes derimot å bli gjennomgående positivt vurdert. Særlig tydelig blir denne tendensen i dette kapittelets punkt 5.-8. der det etter vår vurdering gis en nærmest karikert fremstilling av tradisjonelle kirkelige kulturytringer. Den klassiske kirkekunsten fremstilles her eksempelvis som ”dekorativ og bekreftende” i motset-ning til den (egentlige) radikale, profetiske og grensesprengende kunsten. Et annet eksempel er ambivalensen som kommer til uttrykk i forhold til kirkens frivillighets- og amatørkultur bl.a. når det gjelder kirkens barne- og ungdomsarbeid. Et tredje eksempel er den gjennom-gående negative fremstilling av kirkens tradisjonelle forkynnelse som ” resonnerende og forklaringspedagogisk” i motsetning til (den egentlige) ordkunstens mangfoldighet og flertydighet.
 
KA savner en mer anerkjennende holdning til kirkens tradisjonelle kunst og kulturytringer. Disse bør etter vår oppfatning forstås som fullt legitime – også i et kunst og kulturperspektiv selv om de er forankret i eksplisitte religiøse overbevisninger og ikke nødvendigvis tilfreds-stiller krav til kunstnerisk kvalitet. Uten en slik anerkjennelse kan en også risikere å avsvekke det KA oppfatter å være en av meldingens hovedintensjoner; å bidra til å fremstille Den norske kirke som en tradisjonsrik, betydningsfull og folkelig kulturinstitusjon i vårt samfunn. Uten en slik anerkjennelse vil en heller ikke kunne møte kunst og kulturytringer med annen religiøs forankring med respekt.
 
Pkt. 2 Kirken og de ulike kunstartene – status og utfordringer
 
KA finner det naturlig å vektlegge de kunstarter og kulturområder som fellesrådene i særlig grad har ansvar for.
 
a. Musikk
 
Kunstarten musikk blir viet betydelig oppmerksomhet i meldingen og det samsvarer langt på vei med den viktige plass musikk har spilt og fortsatt spiller i kirkens liv. Kirkemusikerne representerer i denne sammenheng en sentral og viktig gruppe kirkelige medarbeidere.
 
Med hensyn til den beskrivende del av kirkemusikkfeltet, finner KA det nøvendig med noen korreksjoner/tilføyelser:
 
- Mht kirkemusikernes lønns- og arbeidsvilkår, er det korrekt at antallet del-tidsstillinger er stort når det gjelder denne stillingskategorien og at dette ikke er den optimale ordning i mange sammenhenger. Vår personalstatistikk viser imidlertid en svak positiv utvikling på området[1]. Det er videre ikke riktig å fremstille et tilsettings-forhold som kirkemusiker i Den norske kirke som noe generelt dårlig alternativ for norske musikere. Mange musikere lever som freelancere og en deltidsstilling som kantor/ organist oppleves også som attraktiv fordi den sikrer en stabil delinntekt samtidig som det gis frihet til å påta seg andre oppdrag. Kombinasjonsstillinger mellom kirke og kulturskole har også vist seg å være gunstige for utvikling av kultur samarbeid mellom lokalkirken og øvrige kulturliv. Forbedring av lønnsnivå og øvrig avtaleverk for kantorer/ organister har for øvrig vært en kontinuerlig fokusområde for KA siden 1997 da fellesrådene overtok arbeidsgiveransvaret for denne gruppen.
 
- Et stort rekrutteringsprosjektet for kirkemusikk som ble gjennomført i regi av KA, KKD og KR i årene 2000-2002 er av ukjent årsak ikke omtalt. Ettersom rekrut-tering pekes ut som den aller største utfordring på musikkfeltet, ville erfaringene fra dette prosjektet gitt nyttige perspektiver på mange av de forhold som er omtalt.
- KA har i 2004 tatt initiativ til opprettelse av et utvalg for å utrede kirkemusikernes etterutdanningsbehov inkludert behovet for oppbygging av et sentralt fagutvalg for kirkemusikk. Utvalget ble oppnevnt sommeren 2004 og skal levere sin innstilling innen utgangen av 2005. Parallelt med dette har KA initiert og finansiert forporsjek-teringen av et eget etterutdanningsprogram for kirkemusikere innenfor barnekor-metodikk ( i samarbeid med Ung kirkesang og Norges Musikkhøgskole) og delfinan-siert en tverrfaglig videreutdanning i liturgi (LIV-prosjektet). En egen reisestipend-ordning er etablert på KA-sektoren og flere kirkemusikere er tildelt slike stipender våren 2005.
 
Når det gjelder meldingens råd og veivalg, støtter KA i store trekk de signaler som er gitt når det gjelder det musikalske felt. En samlet kirkelig og politisk prioritering av økonomi til kirkemusikkfeltet slik at alle kantorer/organiststillinger kan utvides til 100% stilling, ville i denne sammenheng representere en stor gavepakke til den lokale kirke i størrelsesorden rundt 100 mill.[2] En utvikling i denne retning ville være glede-lig. Samtidig aktualiseres behovet for å omforme kirkemusikkutdanningen til å gi bredere kompetanse blant annen innen emner som kulturformidling, kulturdialog og samarbeid/samspill.
 
KA vil imidlertid understreke at det må være opp til lokal arbeidsgiver å fastsette og fordele arbeidsoppgaver også innenfor det kirkemusikalske område. Å tenke seg en detaljert lovregulering av kirkemusikernes arbeidsoppgaver, vurderes ikke som ønskelig.
 
KA støtter understrekningen av behovet for tiltak som kan bidra til utvikling, inspirasjon og etterutdanningsmuligheter for kirkemusikerne. Eksisterende kirke-musikkinstitusjoner har i liten utstrekning vært aktive på etterutdanningsfeltet og behovet for å utvikle bærekraftige fagmiljøer innenfor kirkemusikk er stort. 
 
Meldingens forslag om å opprette kirkemusikkkonsulenter ved alle bispedømmeråds-kontor bør i denne sammenheng vurderes nøyere i forhold til eventuelle andre tiltak som kan bidra til faglig oppfølging av kirkemusikere over hele landet, jf også forslaget om regionale sentra. KA vil her vise til det utredningsarbeid som pågår for å kartlegge kirkemusikernes etterutdanningsbehov. Det bør ikke gjøres vedtak om prioriterte innsatsområder og forslag til hvordan kirkemusikernes behov for inspirasjon og fag-utvikling skal imøtekommes, før dette arbeidet foreligger rundt årsskiftet 2005-06.
 
b) Ordkunst
Meldingen fokuserer på dette området primært det felles nasjonale kirkespråket (bibel, salmer og liturgi). Meldingen synes lite bevisst på det omfattende kulturpedagogiske formidlingsarbeid som ivaretas gjennom kirkens undervisning og er gjennomgående kritisk til Ordets sterke posisjon som kirkelig uttrykksform.
 
Som arbeidsgivere for kirkens undervisningspersonell og en del prester, finner KA dette påfallende og mener generelt at meldingen på dette punkt underkjenner viktige grupper kirkelige medarbeideres kulturinnsats. Selv om trosopplæring, undervisning og forkynnelse ikke nødvendigvis kvalifiseres som ”ordkunst” ut fra meldingens definisjon på kunst som ”meldinger” eller ”utsagn” fra mennesker ”som gjennom spesielle evner, utdanning og livserfaring har tilegnet seg særlige forutsetninger for ¨uttrykke seg konsentrert, gjennomtrengende og originalt” (s. 35), mener KA at disse grupper kirkelige medarbeidere i høyeste grad bedriver kulturformidling og at noen av dem også vil tilfredsstille kravene til kunstnerisk virksomhet.
 
Gjennom samtaler, undervisning og forkynnelse bidrar disse medarbeiderne til å gi mennesker betydningsfulle kulturelle referanserammer som muliggjør etablering av meningskonstruksjon, livstolkning og sosial identitet. Dette skjer både på store fellesarenaer (nasjonalt, regionalt eller lokalt) og i enkeltmenneskers og familiers livsløp. Denne gruppen ”ordmedarbeidere” representerer, sammen med kirkemusikerne, den viktigste kirkelig personalressurs i arbeidet med å realisere mange av meldingens intensjoner.
 
Kompetanseutvikling når det gjelder kulturforståelse, kulturformidling og utvikling av kunstneriske talenter blant kirkens egne medarbeidere, fremstår i dette perspektiv som et viktig satsningsområde. Ikke minst når det gjelder den pågående kirkelige storsats-ning på trosopplæring, vil et mer tydelig integrert kunst – og kulturperspektiv være vesentlig.
 
KA vil vurdere mulige tiltak på dette området innenfor rammen av det ansvar vi har på sentralt nivå for å initiere etterutdanningstiltak for kateketer og annet kirkelig under-visningspersonell. Kirkerådet bør også vurdere om en del av de kompetansemidler som blir tildelt prosjektmenighetene innenfor trosopplæringsreformen bør øremerkes til lignende formål.

c) Kirkebygg, kirkegård og kirkelig inventar/utsmykning
Den norske kirke har ca 1600 kirkebygg, i tillegg kommer et stort antall vigslete bygg, menighetshus mv. Som ansvarlig for bygging, drift og vedlikehold av kirkebygg og kirkeinventar har de kirkelig fellesrådene en sentral plass når kulturmeldingen drøfter kirkens forhold til kunstartene visuell kunst og arkitektur.
 
I norsk sammenheng representerer kirkebyggene en unik samling av byggekunst, arkitekturhistorie, stilhistorie og håndverkshistorie. Utredningen bidrar med en stimulerende beskrivelse av kirkebyggenes sammensatte funksjon og dets mangfoldige utviklingshistorie mht impulser og påvirkning. Utredningen gir også en enn god drøfting av spørsmålene knyttet til forholdet mellom bruk og vern, og forholdet mellom kirken som liturgsk rom og kirken som "museum". KA erfarer en generelt økende interesse og bevissthet de siste årene omkring mange av de utfordringene som utredingen omtales når det gjelder kirkebygg. En rekke nye prosjekter, kompetansetiltak, samarbeidsformer og satsingsområder både lokalt og sentralt om forvaltning, bruk og utvikling av kirkebygg har blitt igangsatt. Vi erfarer også en økende konsensus i det kirkelige miljø om viktigheten av å sammenholde bruksbehov, bevaringshensyn og behovet for utvikling/fornyelse. Årsaken til denne utviklingen er sammensatt, men en faktor er bl.a tydeliggjøringen av det lokalkirkelige ansvar for kirkebyggene gjennom kirkeloven av 1996.
 
KA erkjenner samtidig at nettopp på kirkebyggområdet er særlige utfordringer både når det gjelder økonomi for nødvendig vedlikehold, og kompetanse/fagmiljø for å ivareta ansvaret for kirkebyggforvaltningen på en god måte. Utredningen omtaler bl.a. det store vedlikeholdsetterslepet for kirkene, og behovet for økt innsats når det gjelder konservering og restaurering av kirkekunst og annet kirkeinventar. Kirkens samlede utfordringer på dette området fortjener stor oppmerksomhet, og det reiser bl.a. store dilemmaer mht prioritering mellom bevaring og ressurser til utadrettet arbeid i menighetene. Vi opplever at utredningen har et hovedfokus på kirkens forhold til de samtidige kunstartene, og dermed er fokuset mindre på bevaring, restaurering og utvikling av kulturminner. Utredningen drøfter bl.a. i liten grad de store dilemmaer som kirken står overfor mellom kulturbevaring på den ene siden og bidrag til utvikling av nye kirker og ny kunst. I kirkens gjennomtenkning av sin kulturpolitikk bør etter KAs oppfatning kulturminneforvaltning bli vektlagt på en tydeligere måte og framhevet som en sentral kirkelig kulturoppgave.
 
Det er bra at utredningen vier den visuelle kunsten/kirkekunsten et særlig fokus. I kirkebyggene vises sammensatte kunstuttrykk ved at felleseuropeiske trender, nasjonale strømninger og lokale/regionale impulser forenes. Kirkekunst og kirkeinventar viser derfor vesentlige sider ved vår kulturhistorie gjennom flere hundre år, og det er med på å gi hver enkelt kirke sitt særpreg. På denne bakgrunn gjengir utredningen Riksarkivarens uttalelse om at kirkene samlet er Norges største kunstgalleri. Vi ser et klart behov for økt bevissthet og stolthet fra kirkens side i forhold til den visuelle kunst som kirkene rommer, og det er gode grunner til å arbeide mer med formidling av de kulturskattene som kirkekunsten representerer. Vi vil likevel understreke at kirkekunsten i særlig grad bør forsås og vurderes i sammenheng med kirkerommet som arena for gudstjenester, kirkelige handlinger, konserter mv.
 
I tillegg til kirkekunst er kirkene utstyrt med bygningselementer, kirkeinventar og annen utsmykning med store kunstneriske og håndverksmessige kvaliteter. Kirkebyggene gir derfor en unik dokumentasjon av ulike håndverksmessige teknikker, epoker og uttrykk. Dette kommer bl.a. til uttrykk i dekor og overflatebehandling av vegger/tak/gulv, og i ulike deler av inventar og utstyr, slik som stoler/benker, alterringer, orgelfasader, kirkesølv, duker, tepper, lysestaker osv. Dette er et område som illustrerer et krevende samspill mellom lokale initiativ, kirkelige beslutningsorganer og ulike fagmiljø. Utredningen omtaler i liten grad disse håndverksmessige sidene av kirkebyggene, dermed blir en vesentlig side ved kirkens kulturuttrykk lite vektlagt. Vi antar at dette har sammenheng med utredningens forståelse av kulturbegrepet i innledningen. Vi vil derfor anbefale at kirken videre arbeid med kulturmeldningen utvider kulturbegrepet slik at en større bredde i kirkens kulturarv blir omtalt og anerkjent, og at tjenlige utviklings- og kompetansetiltak blir vurdert.
 
Utredningen sier på s. 139 at "Kirken, både gjennom fellesråd/menigheter og sentrale organer, og Riksantikvaren trenger å stå i en dialog om balansepunktet mellom bevaring og bruk av kirkene. På kirkelig hold mangler i dag den nødvendige kompetansen til å gå inn i en slik dialog." Vi er usikre på hva det er utredningen her sikter til. KA vil her bl.a. vise til at det i de siste årene er etablert en rekke møtepunkter og samarbeidsprosjekter mellom kirkelige instanser og Riksantikvaren, og vi har erfart at det her er etablert en dialog preget av faglighet og likeverdighet. KA har imidlertid framhevet at det er behov for å utvikle en bedre samordning og mer helhetlig forvaltning mellom kirkelige og antikvariske myndigheter i saker som angår kirkebygg og kirkeinventar. Vi viser her bl.a. til KAs høringsuttalelse til det såkalte eiendomsforvaltningsutvalget (NOU 2004:22 Velholdte bygninger gir mer til alle) der vi bl.a. sier: "KA vil også anbefale at det etableres et tettere samarbeid mellom kirkelige og antikvariske organer, f.eks. i form av et samordningsorgan med legitimitet innenfor begge sektorer, og med kompetanse både på antikvariske, liturgiske og menighetsmessige spørsmål. Dagens ordninger bidrar ikke til en integrert tenkning når det gjelder avveining av de ulike interessene som gjør seg gjeldende i forholdet mellom vern, bruk og utvikling av kirkebyggene"
 
Kirkebyggdatabasen blir omtalt i utredningen, og vi vil understreke at denne databasen kan bli et sentralt verktøy for en rekke ulike instanser med fokus på kirkebygg og kirkeinventar. KA har på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet etablert kirkebyggdatabasen, men arbeidet skjer i nært sammenheng med bl.a. Kirkerådet og Riksantikvaren. Vi mangler i dag en samlet oversikt med dokumetansjon om kirkebyggene, og de lokale kirkebyggforvaltere har få hjelpeverktøy i sitt arbeid. Her kan kirkebyggdatabasen bidra til et løft som på en direkte måte kan øke kvaliteten og innsatsen på sektoren. I tillegg vil databasen bli gjort tilgjengelig for regionale og sentrale kirkelige organer, fagmiljøer og statlig forvaltning.
 
Kirkegården er det eldste offentlige uterom de fleste steder i Norge. Den var lenge samlingssted for det offentlige Norge, og alle ble gravlagt her. Kirkegården er derfor på flere måter en materialisering av ethvert steds historie. Kirkegården er derfor et av de sentrale kulturminner vi har. Det mest i øyenfallende ved kirkegården som kulturminne er gravmonumentene. Disse forteller en del av stedets historie så langt tilbake som det finnes monumenter. Monumentene viser stilhistorie, kulturhistorie av nasjonale eller lokal karakter. Men også andre elementer på kirkegården er uttrykk for lokal kirkegårdskultur - og viser ulike kulturlandskap. Kirkegårdsarbeiderens kompetanse og daglige arbeid er viktig hvis denne historien fortsatt skal fortelles for fremtidige generasjoner. De kirkelige fellesrådene og kirkegårdsarbeiderne er derfor en meget viktig kulturminneforvalter, og her er Den norske kirke bærer av en særlig tradisjon og kompetanse. Under kapittel V Veivalg under overskrifte Kyrkjestad og Kyrkjegard gir utredningen flere gode innspill for å styrke innsatsen i forhold innenfor kirkegårdssektoren og kirkens omgivelser. KA savner likevel en bredere omtale av den kulturen som kirken formidler gjennom kirkegården.
 
d) Øvrige kunstarter
Når det gjelder de øvrige kunstarter som drama, dans og film, har disse kunstarter fått langt svakere fotfeste innenfor kirken. Meldingen representerer på disse områder en viktig inspirasjon for lokale kirkelige medarbeidere til å åpne seg for nye kunstarter.
 
Med hensyn til beskrivelsen av kunstarten film, kan vi opplyse om at fem norske kortfilmer er tatt i bruk innenfor KA’ s opplæringsvirksomhet. I arbeidet med kursopplegget ” Møtet med mennesker” (ferdig høsten 2004), som er utviklet for lokale kirkestaber, ble det etablert kontakt med norsk filmmiljø og en rekke ulike filmer som tematiserer kursets tematikk – relasjoner og møter mellom mennesker – ble vurdert for bruk. Vi opplevde møtet med norsk filmmiljø som en udelt positiv opplevelse og vi leter etter flere muligheter for å kunne utvikle dette samarbeidet videre også i forhold til samarbeid om nye produksjoner. Studieopplegget har fått svært positiv omtale av det statlige etterutdanningssenteret VOX nettopp for dette. Kursopplegget har vært gjennomført i flere fellesråd og har får gode tilbakemeldinger. En CD-rom med kopi av de aktuelle filmer følger vedlagt til orientering sammen med kursopplegget som helhet.
 
Generelt vil KA se positivt på at det innenfor Den norske kirke kan utvikles miljøer som over tid kan bidra til kompetanse innenfor kunstarter med svakere institusjonelt fotfeste i Den norske kirke. Det er antagelig på disse områder at ideen om et senter for skapende og utøvende kunst vil kunne få betydning.
 
Pkt. 3 Fra utfordring til visjon og handling
KA registrerer at forslaget om et nasjonalt arrangørnettverk (Kulturnettverket) som for få år siden er utredet av KA, ikke er omtalt eller nevnt på noe sted i meldingen. Denne utredningen, som ble støttet av KKD, ble på et tidlig tidspunkt overlevert utvalget. KA synes det er beklagelig at dette arbeidet er usynligggjort i meldingen særlig ettersom mange av de ideer som utvalget selv presenterer kan forstås som en videre utvikling av ideer fra denne utredningen.
 
Når det gjelder meldingens avsluttende og samlende tilnærming til hvordan de mange gode ideer og anliggender kan videreføres, vil KA uttale følgende:
 
KA deler meldingens vurdering av at en nøkkel til utvikling på dette området kan knyttes til stikkordet kompetanse. Ettersom kunst – og kulturfeltet er svært omfattende, vil både det å ta vare på alt fra gamle håndverkstradisjoner, orgelbygging, klokkestøping, kirketekstiler, kirkemusikk, fortellerkunst, kirkespill – og bidra til utvikling av kirken til en skapende og livskraftig kulturinstitusjon i dagens samfunn – være oppgaver som vil kreve en bred mobilisering av en rekke kirkelige instanser og institusjoner 
 
Meldingen synes her å satse for mye på ett kort; etablering av et nytt kirkelig senter for skapende og utøvende kunst. KA mener det vil være nødvendig å ha en langt bredere og ikke minst mer lokal tilnærming til feltet. Konkret foreslår KA at det gjennomgående tenkes parallelt langs to linjer på dette området og at disse to linjer hele tiden må holdes sammen og ikke løses uavhengig av hverandre:
 
Den ene tankelinjen er å ha som målsetting å bidra til vitalisering og utvikling av kreative og nyskapende kirkelige kulturmiljøer. Ut fra denne tankegangen vil det å fremskaffe noe midler til etablering av ett eller flere mer frittstående kirkelige kulturmiljøer med spyd-spissfunksjon kunne være viktig, for eksempel etter modell av Kirkelig kulturverksted. Mandatet for slike sentra bør imidlertid avgrenses og spisses vesentlig i forhold til det som er skissert i meldingen. Helt ned på lokalplan vil det ikke minst også være viktig å rydde plass for og tilrettelegge kreative ”lommer” for nyskapende kulturarbeid. Å tro at ett sentralt senter for skapende og utøvende kunst vil kunne imøtekomme behov innenfor hele dette feltet, anser vi som helt urealistisk.
 
Samtidig må det parallelt tenkes langs en linje til der fokus er rettet mot å utvikle bære-kraftige strategier i forhold til den kirkelige forvaltning av den eksisterende kulturarv. Her er behovet for videre utvikling av stillingsressurser, fagmiljøer, kompetanse og økono-miske ressurser svært stort. På områder som kirkemusikk, kirkebygg, kirkegård osv. er det imidlertid ikke behov for å bygge opp nye frittstående miljøer ut fra ”armlengdes avstand”- prinsippet. Poenget her vil tvert i mot være å styrke og videreutvikle eksiste-rende kirkelige forvaltningsorganer/fagmiljøer etc gjennom tilførsel av ressurser til disse. Behov for utvikling av sentralt fagmiljø er på områder som kirkegårdsforvaltning, kirke-bygg er allerede dokumentert og under utvikling bl.a. i KAs regi som fellesorganisasjon for de kirkelige fellesråd - i samarbeid med en rekke ulike offentlige og andre fagmiljøer som NIKU, Riksantikvaren og Norsk forening for kirkegårdskultur.
 
KA vil derfor ikke tilrå at det gjøres et ensidig vedtak om opprettelse av et sentralt kirkelig senter slik meldingen foreslår. Det kan føre til at meldingens mange og gode øvrige anliggender ikke vil bli fulgt opp. KA vil isteden anbefale at Kirkerådet arbeider videre med en prioritert handlingsplan når det gjelder å få imøtekommet behov på sentralt nivå.
 
KA tror likevel at den viktigste oppfølging vil være at lokale kirkelige styringsorganer igangsetter et arbeid for å utvikle en bærekraftig lokal kulturpolitikk. KA er bl.a. kjent med at det er oppnevnt lokale ”kulturkyrkjelege råd” i samarbeid mellom kirken og andre kulturinstitusjoner i kommunene/fylkene. Som uttalt innledningsvis representerer meldingen et verdifullt og ideskapende utgangspunkt for slike prosesser.

[1] Gjennomsnittsstørrelsen på kantor/organiststillingar har økt fra 69,3 til 70,8 i perioden 1999-2003.
[2] Beregningen er gjort ved å regne ut omkostningene ved å utvide alle dagens 905 kantor/organiststillinger til 100 % stillinger (vekst fra 641 årsverk til 905 årsverk).