NOU 2003:2Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for fellesråd, menighetsråd og enkelte stiftelser og organisasjoner innenfor Den norske kirke (Dnk). KA har 600 medlemmer. Disse medlemmene er i hovedsak arbeidsgivere for kateketer, diakoner, kirke­musikere, kirketjenere, gravere, klokkere osv. dvs. grupper som har sitt arbeid knyttet til lovfetede kirkelige organer. KA vil derfor konsentrere seg om de spørsmål som får konsekvenser for våre medlemmer.

Ettersom forholdet ikke er berørt i NOU 2003:2, vil vi først gi en kort redegjørelse for det regelverk som regulerer kirkelige stillinger.

Gjeldende lovgivning innenfor det kirkelige hovedområde

Kirkens rettslige stilling
Den norske kirke er regulert dels gjennom Grunnloven, GL §§ 2,4,12 og 16, dels gjennom Kirkeloven vedtatt av Stortinget, dels gjennom forskrifter vedtatt av Kirkemøtet med hjemmel i KL § 24. Kirken har en begrenset autonom stilling.
 
Spørsmålet om medlemskap
Spørsmålet om medlemskap for tilsatte er regulert i Kirkelovens § 29: ”Kirkelig tilsatte og ombud og lærer ved teologisk fakultet skal være medlem av Den norske kirke. Departementet kan dispensere fra kravet når særlige grunner tilsier det” Denne myndighet har departementet delegert til biskopene gjennom ”Tjenesteordning for biskoper” fastsatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1997.

Vigsling m.v.
Stillinger innen forkynnelse, undervisning og diakoni forutsetter vigsling/ordinasjon. Liturgi­myndigheten på dette området er delegert fra Konge til Kirkemøte. Ved kgl. Res. fastsettes tilsettingsreglement og tjenesteordning for menighetsprester. KM fastsetter tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for stillinger innen kirkelig undervisning, diakoni og kirke­musikk.
 
Gravferdsloven § 22 gir unntak fra kravet om medlemskap i Den norske kirke.
Kravet i Lov om den norske kirke om at kirkelige tjenestemenn skal være medlem av Dnk gjelder ikke for tjenestemenn med arbeidsoppgaver alene knyttet til kirkegård, gravkapell og krematorium.

I praksis innebærer dette at de store kommuner/byer som har særskilt kirkegårdsbetjening, kreves det ikke medlemskap. Utover landet derimot finnes en rekke kombinerte stillinger som kirkegårds­arbeider/kirketjener. I slike tilfelle kreves medlemskap.

Økumeniske avtaler
Dnk har inngått flere avtaler med andre kirkesamfunn, blant annet den anglikanske. I disse avtaler gjelder gjensidig anerkjennelse av medlemskap.

Kirkelig lovgivning krever medlemskap for alle kirkelige stillinger. For særskilte stillinger kan det i tillegg stilles krav om personlig forpliktelse gjennom ordinasjon vigsling. For kirkegårdsarbeider kreves ikke medlemskap.

KA vil foreslå at det tas inn en henvisning til kirkelovens § 29 og gravferdslovens §22 i tilknytning til kap. 6.5 Religion eller livssyn.

Noen sentrale begreper

Diskriminering og forskjellsbehandling
KA vil påpeke at forskjellsbehandling og diskriminering brukes synonymt i NOU 2003:2. Diskriminering er et negativt ladet ord. KA vil forslå en større bevissthet om bruk av begrepene. For ikke å diskriminere et trossamfunn, må religiøse virksomheter, herunder Den norske kirke, ha rett til å ansette personer som deler deres tro i de stillinger det enkelte samfunnet mener det er nødvendig for å ivareta oppdraget. Forskjellsbehandling kan etter KAs oppfatning brukes positivt for å hindre diskriminering.

Språklig sett kan det i denne sammenheng være hensiktsmessig å benytte uttrykket forskjellsbehandling i de tilfelle der ulikebehandling må anses som saklig begrunnet.

Sett fra vår side er det viktig at det blir tydeliggjort i hvilke tilfelle forskjellsbehandling kan oppfattes som legitimt. Dette må fremstå som klare unntak fra det generelle prinsipp om likebehandling.
 
Religion, livssyn og tro
KA vil tilrå at man konsekvent bruker begrepene "religion og livssyn" ikke minst fordi ordet "religion" knytter an til religionsfriheten som er stadfestet i menneskerettene.

Seksuell legning og orientering
KA vil støtte at begrepet "seksuell orientering" benyttes i stedet for "seksuell legning".

Generelt om for lovfremlegget

KA vil for det første understreke direktivets pkt 24, der det utrykkelig er understreket at unionen ikke anfekter den status i henhold til nasjonal lovgivning som kirker eller religiøse sammenslutninger har i medlemsstatene og at medlemsstatene på bakgrunn av dette kan opprettholde eller fastsette spesifikke bestemmelser. KA mener at dette eksplisitt bør omtales, for eksempel at KL §24 ikke står i motstrid til endringene i arbeidsmiljøloven.

For det andre vil KA påpeke at det må presiseres i lovens premisser at unntaket i § 54 D for forbudet mot ulikebehandling gjelder § 54 1 på hele det anvendelsesområdet som er nevnt i § 54 C.

KA er videre i tvil om nåværende § 55A i praksis vil bli videreført selv om intensjonene i lovutkastet er gode.

KA er ikke trygg på at uttrykkene "saklig formål" og "uforholdsmessig inngripen" er presise nok og frykter at de kan gi mulighet for ulike tolkninger.

Lovteksten
Ut fra det som er påpekt ovenfor, vil KA foreslå følgende nytt punkt 1 i § 54 D: Forskjellsbehandling er tillatt dersom det ut fra trossamfunnets egenart og selvforståelse eller dersom det inngår i vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen er av betydning for gjennomføring av formålet. Slik forskjellsbehandling rammes ikke av forbudet i § 54 A nr. 1.

Kommentarer:
Med uttrykket ”trossamfunnets egenart og selvforståelse” menes både bekjennelse og organisatoriske forhold. Det må klargjøres for det enkelte samfunn hvilke forhold som er relevante ved tilsettinger i sett i lys av lovens intensjon. Videre må det pekes på hvilke organ som opptrer på det enkelte samfunns vegne. For at det skal være snakk om en legitim forskjellsbehandling etter vårt forslag til § 54 D må det altså foreligge en forankring i det enkelte samfunns vedtatte bekjennelsesfundament slik dette tolkes av de ansvarlige organer.

Konklusjon

1. Gjeldende lovgivning strider ikke mot direktivet og kan ikke oppfattes som urimelig forskjellsbehandling.

2. Dette begrunnes blant annet i:
- Grunnlovens vektlegging av religionsfriheten (selv om religionens kollektive dimensjon er svakt utviklet i Grunnloven).
- Direktivets 4 artikkel. Denne artikkel tillater religiøse samfunns mulighet til å beholde slike forskrifter/bestemmelser om særbehandling som har sin grunn i en persons religion eller overbevisning.

Disse bestemmelser skal ikke sees på som diskriminering om denne religion eller overbevisning på grunn av virksomhetens art eller karakter eller i den sammenheng den utøves utgjør ”et virkelig, legitimt og berettiget yrkeskrav med hensyn til organisasjonens etiske grunnsyn”. KA tolker artikkel 4 slik at Kirkelovens § 29 ikke utgjør en diskrimineringsgrunn.
 
Det kritiske punkt, for å presisere det, går på om de generelle unntak vi har i dag ut fra direktivet skal tolkes mer innskrenkende enn i dag. Dette innebærer evt. at både Den norske kirke og andre trossamfunn må vurdere hver enkelt utlysning for å se om ”stillingen må være av betydning for gjennomføring av formålet med arbeidsgivers virksomhet”.

Frank Grimstad
adm.dir.