Samme kirke - ny ordningSynspunkter på innstillingen fra styret i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon

Innledning

Styret i KA ønsker å kommentere de hovedspørsmål som innstillingen reiser. Disse er særlig knyttet til religionspolitikk, finansieringsform og framtidig kirkelige organisering. I tillegg kommenterer styret utvalgets forslag om fremtidig forvaltning av kirkegårder og gravplasser. Styret finner i denne omgang ikke grunn til å gå inn på de ja/nei spørsmål som er reist i høringsbrevet. Ettersom utvalgets innstilling på enkelte punkter inneholder premisser som dels står i motstrid til hverandre og dels ikke underbygger de konklusjoner utvalget gjør, velger KA i høringsuttalelsen kort å redegjøre for det vi oppfatter som premisser før vi kommer med synspunkter.

Som medlemsorganisasjon for lokale kirkelige organer, er det naturlig for KA å lese innstillingen fra et lokalkirkelig ståsted. Dette anser styret i KA desto mer nødvendig ettersom verken sammensetning av utvalget eller de premisser (ekklesiologiske og kirkepolitiske) som utvalget legger til grunn i tilstrekkelig grad fanger opp dette anliggendet.

KA finner også innledningsvis grunn til å peke på at utvalget i sin iver etter å tenke ”nytt” på de ulike områder, lett kommer til å overse at reformer på dette område handler om lange linjer, folks opplevelse av tilhørighet og ikke minst en tusenårig tradisjon der lokalsamfunnet har tatt et ansvar for ”sin” kirke.

Oppsummering av KA s synspunkter:

I forhold til religionspolitikk
- Det er behov for å endre/modernisere enkelte Grunnlovsparagrafer, dette gjelder primært §§ 12 og 16, men også §§ 2 og 4
- KA er kritiske til den ensidige vekt som legges på religionsfrihetsprinsippet og likebehandling av tros- og livssynssamfunn som utvalget legger til grunn for Den norske kirkes fremtidigerelasjon til staten
- En ombygging og utvikling av Den norske kirke fra en statskirke til en mer selvstendig folkekirke er i gang, og bør holde fram innenfor statskirkens ramme.
- Grunnlag for videre reformer må skje med utgangspunkt i erfaringer av opplevde behov i kirken sett fra lokalplanet.

I forhold til finansieringsform
I en gradvis revisjon og omlegging av statskirken vil en etablering av kirken som en egen økonomisk sektor kunne danne utgangspunkt for en senere etablering av livssynavgift.
 
I forhold til framtidig kirkelig organisering
- Bispedømmeråd og Kirkemøte har behov for styrket demokratisk legitimitet, spørsmålet om direkte valg trenger ytterligere utredning.
- Organisering av kirkelig virksomhet bør i sterkere grad en utvalget gjør ta utgangspunkt i lokalmenighetens oppgaver, ansvar og myndighet.
- Utvalgets flertallsforslag vedrørende myndighetsfordeling tar utgangspunkt i en ovenifra tenkning som vil kunne innebære en svekkelse av lokalmenigheten og en uforholdsmessig sterk byråkratisering regionalt og sentralt i kirken.
- Felles arbeidsgiver knyttet opp mot virksomhets- og økonomiansvar er et viktig premiss for å styrke valgdeltakelse og lokal handlekraft i kirken.
- KA støtter utvalgets mindretall i synspunktet om å knytte arbeidsgiveransvaret opp mot et lokalt nivå. Kirkens enhet ivaretas ved at den lokale arbeidsgiver og de ansatte er forpliktet på kirkens ordninger og ved at de står under biskopens tilsyn. Hva som i en fremtidig modell er tjenlige enheter for organisering av arbeidsgiveransvar, bør gjøres til gjenstand for omfattende forsøks- og utredningsarbeid i de kommende år.

I forhold til kirkegård og gravplasser
KA ønsker fortsatt kirkelig drift av kirkegård og gravplasser. Disse synspunkter utdypes i de følgende kommentarer.

Religionspolitikk

Det prinsipielle hovedspørsmål
KA forstår innstillingen dit hen at det er tre prinsipper som legges til grunn for utvalgets synspunkter og som leder til forslag om endringer i Grunnloven:

- Prinsippet om religionsfrihet.
- Prinsippet om likebehandling av tros- og livssynsamfunn i Norge.
- Prinsippet om en statlig støttende religionspolitikk.

På denne bakgrunn argumenterer utvalget for at Grunnloven bør endres ved at de paragrafer som omtaler Den norske kirke utgår. Med dette oppløses statskirkeordningen i Norge.

Utvalget argumenterer først og fremst ut fra de problemer statskirkeordningen antas å representere for andre trossamfunn. En slik konklusjonen er ikke nødvendig ut fra prinsippene om religionsfrihet, noe også utvalget selv peker på. I Norge har vi i dag den paradoksale situasjon at knapt noe land i Europa har tettere integrasjon av kirke og stat, samtidig som knapt noe europeisk land legger til rette for en slik religionsfrihet og støtte til ulike tros- og livssynsamfunn som her . Det vil nettopp være praktiseringen av religionsfrihet innenfor en slik ramme som er avgjørende. Også i den pågående integrasjonsprosess i EU er relasjonen mellom kirke og stat sett som et nasjonalt anliggende som bør løses under hensyntagen til de ulike nasjonale tradisjoner og ut fra de legitime interesser som kirkene i de enkelte europeiske stater har.

Når det gjelder prinsippet om likebehandling finner KA grunn til å påpeke at utvalget ikke har gått nærmere inn på hva som menes med å bli behandlet ”likt” (for eksempel i forhold til helligdagslovgivningen) Begrepet likhet kan forstås på ulike måter. .

Etter KAs oppfatning er det rimelig at et trossamfunn som representerer en 1000-årig historie og som har 86 % av innbyggerne som medlemmer fortsatt bør ha en særstilling i det norske samfunn.

KA mener at det ikke bare er én modell som ivaretar de anliggende utvalget har. Lesningen av utvalgets innstilling viser nettopp at en innenfor rammen av dets egne forutsetninger finnes minst tre implisitte modeller:

- En foreløpig bevaring av statskirkereformen med en ytterligere utvikling av kirkeordningen mot større selvstendighet innenfor statskirkens rammer.
- Endringen av relasjonen mellom kirke og stat der staten fortsatt gjennom lov regulerer enkelte hovedelementer i kirkens grunnlag og ordning, en løsning som ligger nær den svenske modellen.
- En selvstendig folkekirke som får noen juridiske overgangsordninger vedtatt i lov, men ellers full likestilling mellom tros- og livssynsamfunn.

Også en fjerde modell synes å ligge innenfor rammen av prinsippet om religionsfrihet og en aktiv støttende religionspolitikk, slik vi har det i dag, og er foreslått av ett utvalgsmedlem: En generell bevaring av statskirken kombinert med en mindre revisjon.

De ulike modellene viser at utvalget i sine konklusjoner ikke legger avgjørende vekt på likebehandling som prinsipp for statens religionspolitikk. KA savner i denne sammenheng en bredere drøfting av grunnlaget for religionspolitikk som fullt ut ivaretar prinsippet om religionsfrihet, samtidig som Den norske kirkes historie og størrelse kan medføre en særlig statlig regulering.

KA vil i tillegg peke på at det er legitimt for kirken å fokusere på prinsipper som:

- Hva ivaretar Den norske kirkes og dens medlemmers interesser i en fremtidig kirkeordning.
- Hva sikrer best bevaringen av en åpen og inkluderende folkekirke?

Styret i KA gir sin tilslutning til at prinsippet om religionsfrihet er viktig. Men de prinsipper utvalget legger til grunn er derfor etter KA’s oppfatning ikke tilstrekkelige som bærekraftige prinsipper for å utmeisle en samlende plattform for Den norske kirke i årene som kommer.

For KA er det videre viktig at endringer av et slikt omfang det legges opp til i innstillingen, tar utgangspunkt i opplevde behov i kirken sett fra lokalplanet. På dette punkt innebærer utvalgets vektlegging av likebehandling mellom trossamfunn et fundamentalt annet utgangspunkt enn det som har vært et hovedanliggende i reformbevegelsen. Her ble det vektlagt at prinsippet om religionsfrihet også innebærer en rett for kirken til å inneha en mer selvstendig stilling i forhold til staten.

Grunnlovsendringer
Med utgangspunkt i likebehandling av tros- og livssynsamfunn, foreslår utvalget endringer i en rekke Grunnlovsparagrafer. Med KA sitt prinsipielle utgangspunkt om at dagens ordning ikke er i strid med grunnleggende religionsfrihetsprinsipper, blir også utgangspunktet for vurdering av de enkelte Grunnlovsparagrafer noe annet. Styret i KA vil gi uttrykk for følgende hovedsynspunkt:

Det er viktig med videre reformer i den norske kirke som kan bidra til at den fremstår som mer enhetlig og samlet i lokalsamfunnet. Dagens ordning med en geistlig virksomhet og en rådsbasert virksomhet bygger på en modell som har stått forholdsvis uendret i over 300 år. Kongen som lekmann er øverste kirkestyre – særlig når det gjelder ”anordning av religiøst” liv og ledelse av geistlig tjeneste. Stortinget vedtar lover for den rådsbaserte virksomhet. Bakgrunnen for nåværende rolle for Kongen, er bl.a. fraværet av demokratiske ordninger den gang reformasjonen kom til Norge og kirkelige tradisjoner som går tilbake til enevoldstida og embetsmannsstaten. Med oppbyggingen av kirkelige rådsorganer i forrige århundre, har kirken fått demokratiske organer som bør gi Kongen avløsning som kirkestyre.

KA erkjenner at det kirkelige demokrati ikke har en oppslutning ved valg som bør være tilstede for å gi tilstrekkelig demokratisk legitimitet, men vil hevde at dette langt på veg har med disse organers manglende myndighet å gjøre. KA vil derfor støtte at det på sikt gjøres endringer i GL §§ 16 og 12.

Når det derimot gjelder GL §§ 2 og 4, er KA av den oppfatning at det fortsatt kan være viktig å beholde disse paragrafene som uttrykk for bl.a. Den norske kirkes tusenårige tradisjon og forankring i vårt land. En viss modernisering av disse paragrafene vil imidlertid være nødvendig.

Finansieringsform

Utvalget har lagt til grunn at en fremtidig kirkelig organisering må samordnes og baseres på en økonomi og en organisasjon. Utvalget foreslår derfor en overgang til ”ei hovudsakeleg medlemsbasert finansiering...”.

Utvalget har i liten grad arbeidet med konkretisering av sine forslag, verken med hensyn til konsekvensvurdering eller når det gjelder prinsipper for utforming. Den finansieringsform som skal erstatte dagens ordning, er dermed i realiteten lite mer enn skisser av en tenkt ordning. På den annen side er utvalget nokså konkrete i sin kobling mellom finansiering og samordning av økonomi og virksomhet i en framtidig kirkeordning. I de øvrige skandinaviske land som har en kirkeskatt- eller medlemsavgiftordning, skjer fastsettelsen av omfang lokalt. Utvalget slår fast at det i Norge bør være Kirkemøtet som fastsetter omfanget av en framtidig medlemsavgift. Utvalget ser for seg at det må utarbeides kriterier og mekanismer for en framtidig fordeling av midler som er mest mulig objektiv, men det skal likevel være rom for at Kirkemøtet kan foreta visse fordelinger ut fra budsjettvedtak. Det kan virke som om utvalget tenker seg at Kirkemøtet skal vedta medlemsavgift på basis av samordnet budsjettforslag der bispedømmerådet har samordnet lokale budsjettforslag. I tilfelle er det påfallende i hvor liten grad utvalget har reflektert over den myndighetsforskyvning dette innebærer og ikke minst hvordan en slik prosess skal kunne gjennomføres uten oppbygging av et omfattende kirkelig byråkrati på regionalt og sentralt nivå.

Utvalget har i liten grad ført sine økonomiske alternativer fram til en konkretisering som er avklarende i forhold til valg. KA finner det vanskelig å anbefale at menighetsråd og kirken skal kunne fatte så vidtrekkende valg, når alternativene er dårlig utredet og konsekvensene knapt tydeliggjort. Valg av finansieringsform vil dessuten kunne henge sammen med det syn man har på selve statskirkeordningen. For å eksemplifisere:

- Forslaget om medlemsavgift (i all hovedsak utformet som en skatt) henger nært sammen med det mest radikale forslaget om avvikling av statskirkeordningen. Jo mindre kontakt mellom kirke og stat, jo mer naturlig blir det å ha en medlemsavgift.
- Forslaget om livssynavgift synes lettere å realisere ved en fortsatt relasjon mellom kirke og stat. Eventuelt kan dette forslaget fungere som en mellomløsning, mens en reviderer eller forstsetter reformene innenfor statskirkeordningen.

Ut fra de prinsipielle synspunkter styret i KA tidligere har skissert angående endring/utvikling i selve statskirkeordningen, vil styret gi sin tilslutning til en livssynavgift. Dette vil kunne legge til rette for en gradvis revisjon og omlegging av statskirkeordningen. Ved innføring av en livssynavgift vil f.eks. staten kunne ta ansvar for etablering av Den norske kirke som en egen økonomisk sektor, på lik linje med kommunesektoren.

Livssynavgift passer til en slik modell, og når statskirkeordningen er bygd om og klar for avvikling, kan vi muligens være klar for en medlemsavgift.

Fremtidig kirkelig organisering

Kirkens interne organisering
Som en følge av utvalgets forslag er det også arbeidet en del med forslag til kirkens framtidige ordning og organisasjon. Dels følger dette arbeidet av det mandat utvalget er gitt, men dels følger det også av utvalgets eget initiativ. Utvalget har valgt å uttale seg mer konkret på noen områder enn det mandatet ber om.

I sin tekst legger utvalget opp til at bispedømmerådet skal ha den sentrale rolle med hensyn til planarbeid, økonomisk fordeling og styring og ikke minst på arbeidsgiverområdet. Bispedømmerådet tenkes, som det ansvarlige fordelingsorgan, å koordinere budsjettforslagene fra lokalmenighetene før det framlegges for Kirkemøtet. Dette vil bety en betydelig svekking av den lokale menighet.

Utvalget legger også til grunn at biskopens tilsynsansvar videreføres med hensyn til forordning av gudstjenester i soknet. Denne forordningen må gjennom kirkeordningen binde bispedømmeråd i bevilgning og menighetene i disponering av økonomiske og personal-ressurser. Kirkeordningen må legge til rette for at ”biskopen kan sette gjennom sitt tilsynsansvar for tenesta med Ord og sakrament i kyrkja” (Kirkerådet 2002:128).

På nasjonalt nivå legger utvalget opp til en betydelig styrking av Kirkemøtet, som samlet sett bør ivareta følgende hovedoppgaver:

- Felles regelverk innen organisering, økonomi, tjenesteordninger, liturgier.
- Kirkelig inndeling.
- Samlet strategi for hele kirken.
- Fordelingssystemet i økonomien.
- Årlige budsjettvedtak utover faste ordninger for fordeling, herunder de økonomiske rammer for lønnsforhandlingene i kirken.
- Oppnevning til sentralkirkelig organ, herunder nytt utnevningsorgan for biskoper.
- Samisk kirkeliv.
- Økumeniske og internasjonale oppgaver for Den norske kirke.
- Vedta rammer og økonomi for virksomheten i KA og vedta rammer for det årlige lønnsoppgjør på kirkelig sektor.

Utvidelsen av Kirkemøtets myndighet har betydning på flere områder. For det første mener utvalget det stiller krav til representativitet. Dette har blant annet ligget under utvalgets drøftinger om og forslag til valgordninger. I tillegg reiser det også spørsmål om biskopenes rolle i forhold til Kirkemøtet. For å sikre en bredt sammensatt kompetanse framheves viktigheten av at biskopene er med i Kirkemøtet, selv om utvalget ikke trekker noen konklusjon om hvorvidt biskopene skal ha stemmerett på Kirkemøtet. Direkte valg til bispedømmeråd og derved til Kirkemøtet framstår som et viktig premiss i utvalgets arbeid.

KA støtter anliggende om å styrke den demokratiske legitimitet for bispedømmeråd og Kirkemøte. KA kan imidlertid ikke se at utvalgets innstilling på dette punkt er tilstrekkelig som grunnlag for hvordan valg i Den norske kirke i fremtiden bør foregå. Det er behov for nærmere utredning av nettopp forholdet mellom de ulike profesjonsinteresser og valgte medlemmers innflytelse på de ulike nivå i kirken.

Fremtidig forankring av arbeidsgiveransvar i kirken
Med hensyn til arbeidsgiveransvaret har utvalget samlet seg om at det bør være et samlet arbeidsgiverorgan for kirkelig tilsatte på lokalt nivå. Utvalget har imidlertid delt seg nesten i to like fraksjoner med hensyn til hvor arbeidsgiveransvaret bør plasseres. Flertallet ønsker å forankre arbeidsgiveransvaret juridisk i bispedømmerådet, som så gjerne kan delegere deler av arbeidsgiveransvaret til organer på lavere nivå. Når flertallet velger denne løsningen er det fordi de hevder at bispedømmerådet representerer en slik størrelse at de har tilstrekkelig kompetanse og samlet erfaring til å møte de utfordringer en kirkelig arbeidsgiver står overfor. De hevder at mindre enheter ikke vil kunne ha tilstrekkelig tyngde til å ivareta et samlet arbeidsgiveransvar.

Mindretallet i utvalget mener at arbeidsgiveransvaret må være knyttet opp mot soknet, da dette er grunnenheten i kirken og det nettopp er i soknet at den kirkelige virksomhet foregår. Etter mindretallets oppfatning vil det å legge arbeidsgiveransvaret for alle tilsatte til sokneråd/fellesråd være den ordningen som best tar vare på lokalt engasjement og ansvarsfølelse.

KA støtter utvalgets mindretall når det gjelder fremtidig plassering av arbeidsgiveransvar hos soknet/fellesrådet.

Utvalget er videre opptatt av å balansere forholdet mellom arbeidsgiveransvar og tilsynsansvar i kirken. KA mener at utvalget i disse drøftingene i for stor grad vurderer spørsmålet ut fra et ovenfraperspektiv og et kontrollperspektiv. Også for KA er det viktig at Den norske kirke henger sammen som organisasjon. Vi er imidlertid av den grunnleggende oppfatning at Den norske kirke ikke bør betraktes som et ”konsern”. Dagens kirkeordning vektlegger soknet og soknets selvstendige stilling. For sterk understrekning av over- og underordning slik vi ser konturen av hos flertallet i utvalget er etter KA’s oppfatning uheldig og ikke i tråd med den forståelse som vår kirkeordning er tuftet på. Det ”limet” som skal holde Den norske kirke sammen som kirke utformes etter KA’s oppfatning dels gjennom de krav som Kirkemøtet setter til medlemskap i Den norske kirke, liturgiske ordninger, tjenesteordninger og kvalifikasjonskrav m.v., og dels gjennom det ansvar og den myndighet som er lagt til biskopen som tilsynsmann i bispedømmet. KA ser derfor ikke noe problem knyttet til at alle som arbeider på samme arbeidsplass har den samme lokale arbeidsgiver ettersom denne lokale arbeidsgiver og de ansatte er forpliktet på kirkens ordninger og står under biskopens tilsyn. Dette er det en lang historisk tradisjon for i lokalkirken, og vi kan ikke se prinsipielle problemer knyttet til at lokale arbeidsgivere også overtar ansvaret for prestene. Vi tror tvert i mot at dette vil tjene det lokale kirkelige arbeid ved at det vil være den felles oppgave og utfordring i lokalmenighet / lokalsamfunn som står i sentrum.

Utfordringen i en fremtidig kirkelig organisering vil være å etablere enheter som har nærhet til soknet, men som samtidig er store nok enheter til å ivareta profesjonell personalpolitikk, mulighet for tverrfaglig teamarbeid, karrieremuligheter og mulighet for omplassering m.v. De erfaringene som er gjort etter 1997 viser at mange av de mellomstore og store fellesrådene har utviklet kompetanse og erfaring innenfor dette personalområdet som vil være viktig å ta vare på og videreutvikle i en fremtidig kirkeordning.

Hva som i en fremtidig modell er tjenlige enheter for organisering av arbeidsgiveransvar, bør gjøres til gjenstand for omfattende forsøks- og utredningsvirksomhet i de kommende år. I tråd med mindretallet har KA mer tro på samarbeidsløsninger mellom lokale kirkelige organer for å ivareta ansvaret enn å etablere helt nye enheter.

Gravplasser

For å sikre en større likestilling mener utvalget at kommunen i prinsippet må ha ansvar for organisering og stellet av en gravplass. Dette spørsmålet var gjenstand for omfattende utredningsarbeid og høringer i forbindelse med utviklingen av kirkelov og gravferdslov i 1980 og 1990 årene. I denne forbindelse ble også spørsmål knyttet til andre tros- og livssynsamfunns rettigheter grundig belyst. Den prosess konkluderte med at Den norske kirke fortsatt skal ha ansvaret for forvaltning av kirkegårder og gravplasser i Norge. KA synes derfor det er oppsiktsvekkende at utvalgets innstilling på dette punkt ikke reflekterer den grundige prosess som der fant sted og kun med henvisning til prinsippet om likestilling mellom tros- og livssynsamfunn foreslår å avvikle dagens forvaltningspraksis.

KA er derfor uenig med utvalgets synspunkter på fremtidig forvaltning av kirkegård og gravplasser. KA mener dette i dag forvaltes på en måte som ivaretar grunnleggende rettigheter for alle.

Avsluttende kommentarer

Det er kort tid siden Den norske kirke gjennomgikk en stor kirkereform, men utredningen har i liten grad brukt denne reformen som orienteringspunkt for vurderinger av ny kirkeordning. Evaluering av gjeldende ordning og forsøksvirksomhet ut fra nåværende modell vil etter KA’s oppfatning være et avgjørende bidrag i det videre arbeidet med kirke-stat spørsmålet.

Dersom det i forlengelsen av utvalgets innstilling og Kirkemøtets behandling nedsettes et offentlig utvalg, vil styret i KA fremme følgende synspunkt på mandat, sammensetning og innretning av utvalget:

1. En offentlig utredning bør i første omgang avgrenses til å utrede relasjonen mellom staten og Den norske kirke. Etter en slik utredning vil det kunne være naturlig å ta tak i mer generelle religionspolitiske spørsmålsstillinger i en egen utredning.
2. Utvalgets mandat bør i særlig grad avspeile de områder som det kirkelige utvalg i denne omgang ikke har gitt fyllestgjørende svar på, særlig spørsmålet om finansieringsform og ytterligere reformer innenfor rammen av kirkeordningen.
3. Utvalgets sammensetning bør i større grad enn for kirke-stat utvalget gi rom for medlemmer fra rådsstrukturen og det lokale nivå.