Fra kirkepolitikk til livssynspolitikk?

Alle partiene har nå vedtatt sine partiprogrammer for neste stortingsperiode. Dermed har vi et grunnlag for å vite litt mer om kursen på den kirkepolitiske skuta frem til 2021.

KA har foretatt en gjennomgang av partiprogrammene som nå er vedtatt. For flere av partiene har vi sammenliknet det nye programmet med det gamle for å få et bilde av hvordan klimaet innen kirke- og livssynspolitikken endres. Her er noen utviklingstrekk.

Både Arbeiderpartiet og Høyre har strøket eksplisitt de eksplisitte formuleringene om at Den norske kirke står i en særstilling. Til gjengjeld viser begge partienes øvrige programformuleringer at Den norske kirke fortsatt vil ha en slik særlig stilling.

AP følger opp sitt tidligere engasjement for valgordningen i kirken med å fastslå at valg både til lokalt, regional og sentralt nivå organiseres gjennom direkte valg og gjennomføres samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet til, kommune- og fylkestingsvalget.

Det er verdt å merke seg at dette er det temaet som fokuseres i en av de få setninger i programmet som omtaler Den norske kirke.

Det aller viktigste kirkepolitiske signalet i programmet er likevel at AP slår fast at «Hovedlinjene i finansieringsordningen av tros- og livssynssamfunn skal sikre forutsigbarhet og vil være som i dag..». Dette betyr at AP går for fortsatt offentlig finansiering av Dnk gjennom stat og kommune forankret i lov.

Det er likevel et nytt og tydelig signal når AP varsler at de i langt større grad vil stille krav i forbindelse med økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn.  «På de fleste andre områder av samfunnet vårt stiller vi krav til demokratis, åpenhet, og repres4ntasjon. Nå er det på tide å gjøre det samme overfor tros- og livssynssamfunnene.»

Programmet presiserer samtidig at kraven som stilles skal ivareta trosfrihet og ikke gripe inn i tros- og livssynssamfunnenes teologi. Det skal stilles krav om at styringsorganer som forvalter den statlige støtten skal være demokratisk valgte og ha minst 40 % representasjon kvinner. «Kravet gjelder ikke organer som tar stilling til teologiske spørsmål, og vil først gjelde fra 2020,» heter det videre.

Vi lever i en tid hvor kultur og identitet er i ferd med å bli stadig viktigere. Vi merker oss med interesse at både Arbeiderpartiet og Høyre har nye formuleringer som plasserer det norske samfunnet inn i en kristen kultur. AP har tatt inn en ny formulering om at Norge har en kristen og humanistisk arv. Høyre slår fast at «Norge har klar tilknytning til den evangelisk-lutherske kristne tradisjon.»

Høyre skriver at alle støtteordninger til tros- og livssynssamfunn skal gjennomgås. Dette svarer til den gjennomgangen kulturminister Helleland nå har foretatt, men som ikke vil foreligge før etter valget. Partiet understreker også at alle trossamfunn skal ha reell selvbestemmelse. Når Den norske kirke er viet lite oppmerksomhet må det likevel være uttrykk for et positivt engasjement at Høyre slår fast partiet vil videreføre støtte til trosopplæring i Dnk. Programmet inneholder også et punkt å om å «sikre vedlikehold av kirkebygg.»

Senterpartiet er det partiet som tydeligst spesifiserer en kirkepolitikk. Partiet er i det nye programmet tydelige på at de ønsker en helhetlig livssynspolitikk som gjenspeiler et mer pluralistisk samfunn. Den norske kirke er «en viktig tradisjons- og kulturbærer» og bør reguleres i egen kirkelov.

De markerer dermed avstand til regjeringens mål om å innføre en rammelovgivning for Den norske kirke som legges inn i en rammelovgivning alle tros- og livssynssamfunn. Senterpartiet vil også avvente kirkelige drøftinger og utredninger før nye reformer og en eventuell rammelov.

Videre vil partiet sikre en forutsigbar økonomi og videreføre den finansielle ansvarsdelingen mellom staten og kommunene. Soknet status skal sikres. Soknets to organer, fellesråd og menighetsråd, skal videreføres med ansvarsfordelingen skal tydeliggjøres og menighetsrådet styrkes. Det presiseres også at det skal være prest i hvert sogn, prost i hvert prosti og biskop i hvert bispedømme.

Senterpartiet vil videreføre det lokale gravplassansvaret. Videre skal staten ta større ansvar for vedlikehold av kirkebygg. Senterpartiet er villig til å bruke av avkastingen til OVF til kirkebygg men det skal ikke gå utover fondets støtte til menighetsarbeid.

KrF gir stor omtale av kirke- og livssynsfeltet i sitt nye program. De gir ikke like spesifikk omtale av Dnk som Senterpartiet men er desto mer konkrete i livssynspolitikken for øvrig. Det slås fast at Dnk har en spesiell stilling, skal ha rammevilkår som sikrer at den er landsdekkende.

Partiet er også opptatt av nok ressurser til prestetjenesten og vil sikre midler til trosopplæringsreformen. KrF mener staten bør overta vedlikeholdsansvaret for middelalderkirkene. KrF vil lytte til kirkens egne organer om organisering. Det kirkelige gravplassansvaret skal videreføres.

Frp har ennå ikke lagt ut sitt program. Det er imidlertid kjent fra mediene at partiet vedtok å fjerne den statlige støtten til tros- og livssynssamfunn.

Både SV og Venstre har lite omtale av Dnk i sine programmer og begge partiene vil gjerne henvisningene til Den norske kirke i grunnloven. SV vil stille nye krav til trossamfunn for å motta statlig støtte. Miljøpartiet De Grønne har en liknende tilnærming med stor fokus på livssynsnøytralitet.

Hvilke trender kan vi lese ut av dette?

Det er mer fokus på livssynspolitikk og mindre på kirkepolitikk. Hvorvidt dette gir mindre interesse for å prioritere bevilgninger til Den norske kirke gjenstår å se, men det er grunn til å stille spørsmålet.

Diskusjonen om krav til tros- og livssynssamfunn kan spisse seg til. Den økte interessen for livssynspolitikk gjør at partiene på venstresiden blir mer opptatt av å stille krav – de øvrige partiene blir mer opptatt av å sikre selvbestemmelse.

Det grunnleggende i synet på Den norske kirkes særstilling ser ut til å ligge fast. Grunnlovens § 16 vil leve godt videre også i neste stortingsperiode.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiets formuleringer om finansieringsordningen, og KrFs forpliktelser på landsdekkende folkekirke er det en lang vei for å sikre et bredt flertall for noen ny finansieringsordning i neste periode. Det mest sannsynlige er at hovedtrekkene i finansieringsordningen består, men at det gjøres endringer og tilpasninger i dagens modell.

Alt i alt er det likevel grunn til å si at neste stortingsperiode blir fylt av spennende kirke- og livssynspolitiske diskusjoner. For de som frykter eller håper på store endringer, så viser vår gjennomgang at det er mer stabilitet i vente enn man kan ha fått inntrykk av.

Frank Grimstad er administrerende direktør i KA