Samstyring i den lokale kirke

Kåre Rånes bruker i Vårt Land 11.mai en evalueringsrapport fra IRIS for å argumentere for sitt syn på fremtidig organisering i Den norske kirke. Rapporten hevder at det har skjedd en utilsiktet forskyvning av makt fra menighetsråd til fellesråd. IRIS-rapporten har imidlertid noen grunnleggende svakheter. Det hjelper heller ikke at Rånes sin omgang med rapporten er svært unyansert.

Den omtalte rapporten er en evaluering av den lokale kirkes ordning i forbindelse med det pågående reformarbeidet i Den norske kirke.

Hva var så målet med etableringen av fellesråd i Den norske kirke? Når evalueringsrapporten omtaler lovgivers (les Stortingets) intensjon, henvises det en rekke ganger til NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning. Her foreslås kirkelig fellesråd som en frivillig ordning. I lovforslaget fra Regjeringen ble forholdet mellom menighetsråd og fellesråd imidlertid vesentlig endret. I Regjeringens lovproposisjon heter det:

«(…) et viktig motiv for å legge betydelig forvaltningsmyndighet til kirkelig fellesråd – og ikke til det enkelte menighetsråd – (…) er å legge til rette for utviklingen av større faglig kyndighet, stabilitet og profesjonalitet i utøvelsen av den kirkelige arbeidsgivermyndigheten, og derigjennom bidra til økt trygghet i ansettelsesforholdene».

I Stortingets behandling ble dette understreket i kirkekomiteens merknader:

«Fleirtalet sluttar seg til framlegget om at kyrkjeleg fellesråd blir det sentrale arbeidsgjevarorganet for tilsatte i soknet» (….). Delinga av ansvar mellom sokneråd og det kyrkjelege fellesråd er (..) noko anna enn i Kyrkjelovutvalet si innstilling (NOU 1989: 7)».

Derfor er det helt i tråd med lovgivers intensjon når fellesrådene nå har fått en sentral rolle innenfor det ansvarsområdet de er tildelt i kirkeloven. Det er en svakhet i IRIS-rapporten at den i hovedsak legger premissene i NOU-utredningen til grunn for å beskrive intensjonen med kirkeloven, og i mindre grad departementets og Stortingets premisser for det endelige lovvedtaket. Dette bidrar til den misforståelsen som også Rånes videreformidler; at det har skjedd en utilsiktet maktforskyvning mellom menighetsråd og fellesråd.

Rapporten konkluderer med at de kirkelige fellesråd fungerer godt. Menighetsrådene derimot har utfordringer. Rapporten gir imidlertid ikke klare holdepunkter for å hevde at menighetsrådenes problem er kirkelig fellesråd og hvordan dette organet fungerer. For eksempel viser forskning at mange frivillige organisasjoner opplever synkende medlemstall, færre givere og vansker med å rekruttere tillitsvalgte. Menighetsrådenes utfordringer kan ikke ses løsrevet fra en slik samfunnsutvikling.

Det er også grunn til å påpeke at rapportens forfattere ser ut til å trekke en annen konklusjon av sine funn enn det Rånes gjør. I tidsskriftet Inter Collegas nr. 2/15 gir IRIS-forskerne en gjennomgang av rapporten. Her skriver de følgende: «Et sterkt og velfungerende fellesråd blir det viktig å ha også i fremtiden. Utfordringen består i å styrke «ledelse» i lokalmenigheten, uten å redusere fellesrådets posisjon og rolle».

KAs landsråd har vedtatt å gå inn for et enhetlig arbeidsgiveransvar for alle lokalkirkelig tilsatte på et nivå som er nær soknene, men samtidig stort nok til å sikre en profesjonell ivaretakelse av arbeidsgiveransvar og ledelse. Dette er begrunnet nettopp i soknets posisjon og i ønsket om en kirke hvor det lokale engasjementet beholdes og styrkes.

Rånes kan lett forstås dithen at bare noen av kirkens ansatte og valgte, representerer det «karismatiske» og det levende engasjementet – mens medlemmer av fellesråd og bispedømmeråd, kirkeverger og andre representerer et slags byråkratisk B-lag. KA tror ikke en slik todeling gir et riktig bilde av de mange engasjerte medarbeidere som gjør et fantastisk arbeid for å drive den lokale kirke fra dag til dag over hele landet.

Stina Hansteen Solhøy er statsviter og arbeider som spesialrådgiver i KA. Innlegget sto på trykk i Vårt Land 18. mai.