– Forstår trossamfunnenes frustrasjon

– Utvalgets konklusjon fanger nå opp de signaler som ble gitt fra tros- og livssynssektoren underveis i pandemien og som ble dokumentert i betenkningen fra Advokatfirmaet Wiersholm, som vi bestilte sammen med blant andre Kirkerådet, Norges Kristne Råd og STL allerede høsten 2021, sier administrerende direktør i KA, Marit Halvorsen Hougsnæs.

Det regjeringsoppnevnte koronautvalget la fredag fram sin rapport om myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien. I motsetning til hos koronakommisjonen, som ikke nevnte tros- og livssynssamfunn i det hele tatt, har koronautvalget gått inn i hvordan disse ble rammet av smitteverntiltakene.

Marit Halvorsen Hougsnæs, administrerende direktør i KA. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

– Anerkjenner trossamfunnenes arbeid

«Utvalget erfarer at tros- og livssynssamfunnene hadde forståelse for at også deres aktivitet måtte begrenses for å håndtere pandemien, og at de også gjorde en betydelig innsats for å bidra til etterlevelse av det overordnede smittevernregimet», heter det i rapporten.

– Utvalget anerkjenner den jobben som trossamfunnene la ned for å bidra til å stanse koronasmitten. Det ble lagt ned en stor innsats for å holde hjulene i gang så godt som mulig, samtidig som mye viktig arbeid ble satt på vent, sier Marit Halvorsen Hougsnæs i KA.

Utvalget ser også at stopp i trossamfunnenes virksomhet hadde en kostnad for ulike sårbare grupper. «Da mulighetene til å opprettholde dette aktivitetstilbudet bortfalt, medførte det en ekstra belastning for brukerne, særlig hvis også tilgang til offentlige tjenestetilbud var blitt begrenset», heter det i rapporten.

– Tiltak må være logiske, rettferdige og konsistente

Tidlig i pandemien ble det innført et krav om «fastmonterte seter» i forsamlingslokaler. Kravet innebar at kinosaler kunne brukes, mens kirkebenker ikke oppfylte forskriften slik den ble tolket. Dette førte til at en svært begrenset advent og jul i kirkene i 2020.

Koronautvalget mener det er «lett å forstå at frustrasjon kunne oppstå hos tros- og livssynssamfunnene da det blant annet i perioder var strengere begrensninger på antallet som kunne delta på for eksempel en gudstjeneste enn antallet som kunne gå på kino». Utvalget fastslår at saken kan «tjene som en illustrasjon på viktigheten av at smitteverntiltak oppleves som logiske, rettferdige og konsistente».

Dette er i tråd med oppsummeringen i den nevnte betenkningen fra Advokatfirmaet Wiersholm, som var kritisk til regelen om «fastmonterte stoler», særlig fordi den ble innført flere måneder inn i pandemien, på et tidspunkt da myndighetenes skjønnsmargin var redusert». Wiersholm fastslo videre at regelen «utgjorde et relativt langvarig og tungt inngrep i kjernen av religionsfriheten» og «at begrensningen var lite begrunnet og at det var andre svakheter ved prosessen».

Advokatfirmaet pekte også på «at reguleringen rammet trossamfunnene hardt til forskjell fra en del andre arrangementer uten samme rettslige vern» og at smittevernet kunne ha vært overholdt på en måte som i større grad ivaretok religionsfriheten.

Arbeidet for å endre forskriften

KA hadde mange møter med myndighetene for å få endret forskriften, slik at kirkebygg etter hvert kunne brukes på linje med andre forsamlingslokaler.

I den ferske rapporten heter det: «Koronautvalget legger til grunn at myndighetene i fremtidige pandemier gjør selvstendige og grundige vurderinger for å sikre at eventuelle inngrep i religionsfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten er i tråd med vilkårene for slike inngrep i Grunnloven og i de internasjonale menneskerettighetene.»

Her er hele avsnittet om tros- og livssynssamfunn i koronautvalgets rapport:

I perioder gjennom pandemien hvor det var nødvendig med omfattende kontaktreduserende tiltak ble deler av virksomheten til tros- og livssynssamfunnene sterkt påvirket. Mulighetene for å samle mennesker slik tros- og livssynssamfunnene normalt gjør, var sterkt redusert. Da kirkebygg og andre gudshus ble stengt i mars 2020, representerte det en statlig inngripen i tros- og livssynsamfunnenes aktivitet. Deler av deres virksomhet har samtidig særskilt beskyttelse i Grunnloven og i de internasjonale menneskerettighetene gjennom bestemmelsene om religionsfrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Også slike rettigheter kan fravikes i særlige tilfeller der myndighetene har grunnlag i lov, ivaretar et legitimt formål og fravikelse er nødvendig og forholdsmessig. Utvalget erfarer at tros- og livssynssamfunnene hadde forståelse for at også deres aktivitet måtte begrenses for å håndtere pandemien, og at de også gjorde en betydelig innsats for å bidra til etterlevelse av det overordnede smittevernregimet. Koronautvalget legger til grunn at myndighetene i fremtidige pandemier gjør selvstendige og grundige vurderinger for å sikre at eventuelle inngrep i religionsfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten er i tråd med vilkårene for slike inngrep i Grunnloven og i de internasjonale menneskerettighetene.

Gjennom pandemien var myndighetene gjennomgående opptatt av helheten i smittevernregimet like mye som det enkelte tiltak. Det var alltid en vurdering rundt konsistens, helhet og rettferdighet i og mellom tiltak som rammer ulike grupper. Likevel er det, slik utvalget ser det, lett å forstå at frustrasjon kunne oppstå hos tros- og livssynssamfunnene da det blant annet i perioder var strengere begrensninger på antallet som kunne delta på for eksempel en gudstjeneste enn antallet som kunne gå på kino. Dette fordi kravet om fastmonterte seter åpnet for bruk av seter i en kinosal, men ikke for bruk av kirkebenker. For å finne bedre løsninger for tros- og livssynssamfunnene ble det avholdt flere møter mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene allerede våren 2020, og fra høsten 2020 hadde Barne- og familiedepartementet, som har ansvaret for politikkutformingen på tros- og livssynsfeltet, regelmessige møter med tros- og livssynssamfunnene der også helsemyndighetene tidvis deltok. Eksempelet over kan likevel tjene som en illustrasjon på viktigheten av at smitteverntiltak oppleves som logiske, rettferdige og konsistente.

Mange av tros- og livssynssamfunnene har også omfattende og viktige hjelpeaktiviteter innrettet mot ulike grupper av personer i sårbare livssituasjoner. Da mulighetene til å opprettholde dette aktivitetstilbudet bortfalt, medførte det en ekstra belastning for brukerne, særlig hvis også tilgang til offentlige tjenestetilbud var blitt begrenset.