«’Fager kveldssol’, første og siste vers»

«Helt fra maleriet første gang ble stilt ut på Høstutstillingen i 1885 har ‘En bondebegravelse’ blitt oppfattet som et hovedverk innen norsk kunst, skriver Nasjonalmuseet om «En bondebegravelse» av Erik Werenskiold (1855–1938). «Motivet fant Werenskiold på en studietur i Gudbrandsdalen noen år før, mens selve maleriet ble utført over tre somre på Gvarv i Telemark.»
Publisert: 18/03/2021
Øystein Dahle og Jens A. Bjelland identifiserer fire temaer som bør belyses når Den norske kirke skal gjøre gravferd til et fokusområde.

Denne artikkelen ble først publisert i Luthersk Kirketidende nr. 3/2021.
En kortere utgave ble publisert i Vårt Land 29. mars 2021.

Kirkerådet har bestemt at et fokusområde for arbeidet i 2021 skal være gravferd. Vi tror en slik prioritering er klok. Mens gravferd de siste hundre årene har beveget seg fra å være et privat familieanliggende til en offentlig kirkelig handling, er trenden nå at familier igjen anser begravelser som sine.

Jens A. Bjelland, prest og seniorrådgiver
Øystein Dahle, avdelingsdirektør, KA

Det har skjedd store endringer i hvordan vi organiserer gravferder i Norge de siste hundre årene. Frem til tidlig på 1900-tallet var gravferd primært et familieanliggende, og kirkens deltagelse begrenset. Jordpåkastelsen skjedde ofte en stund etter gravleggingen, i tilknytning til en ordinær gudstjeneste. Var det sjeldent presten var innom bygda, kunne det gå flere uker mellom gravferd og jordpåkastelse. De fleste bygder hadde bedemenn som ledet gravferdene, og utsynging var en viktig del av prosessen, hvor avdøde, etter å ha blitt stelt og ligget i hjemmet en dag eller to, ble båret til graven til lyden av familiens sørge- og håpssang. I 1877 ble Kristiania Begravelses-Bureau stiftet (i dag Wang begravelsesbyrå). Først utover på 1900-tallet ble det vanligere at begravelser skjedde i kirken, ledet av en prest og assistert av et begravelsesbyrå. Familiens deltagelse ble dermed redusert både ved at byråene overtok mye av det praktiske, og ved at hjemmets seremonielle rolle ble flyttet over til kirken.

Det er mange forhold som har virket inn i denne utviklingen, og vi tror et av dem er at kirken har forvaltet sitt ansvar som seremonimester ved livets slutt på en svært tillitsvekkende og god måte. Gravferder er folkekirkens fremste arena, der presten fremstår tydelig som fagperson, kirkemusikken har en sentral plass og kirkebyggene og kirkegårdene kommer til sin rett. Kirken har tilbudt alle en verdig avskjed, uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Samhandlingen i stabene er ofte god omkring gravferd, og KAs brukerundersøkelser viser at både gravferdsseremoniene og gravplassforvaltningene scorer meget høyt blant de nærmeste pårørende.

Frem til nylig har så mange som over 90% av landets begravelser foregått i Den norske kirkes regi. Dette er nå i rask endring: Fra 2008 til 2019 falt antall begravelser i Den norske kirke fra 38 832 til 34 794. Andelen var i 2019 nede i 85,5% av gravferder totalt. Mest dramatisk er utviklingen i Sør-Hålogaland, Nidaros og Oslo bispedømmer, der gravferdsandelen falt med henholdsvis 7, 5 og 4% på ett år fra 2018 til 2019 (Årsrapport 2019, 2020). En undersøkelse gjennomført av Nordstat for Human-Etisk Forbund i 2017 viste at kun 50% av de spurte ønsket gravferd i regi av Den norske kirke. Blant dem mellom 18 og 29 år var det kun 34% som ville gravlegges i kirken (HEF, 2017). Vi tror dette peker mot en utvikling i retning av en retur til gravferder som mer private, familiære anliggender.

Inspirert av den tjenesteinnovasjon som de senere årene har skjedd på andre felt, som drop-in dåp og drop-in bryllup, er det nå et stort behov for å se på gravferd med friske øyne i Den norske kirke. Vi har identifisert fire tema vi mener bør belyses: Det første døgnet, gravferdens rammer og innhold, forståelsen av hva en gravferd er, og til sist: Innovasjon og gravferd.

Det første døgnet

Hva skjer i de pårørendes liv det første døgnet etter et menneske dør? Hvem er de i kontakt med? Hvem veileder dem, trøster dem? Svarene vil variere noe. Er det snakk om en ulykke eller andre spesielle omstendigheter vil ofte presten komme på døra med dødsbudskapet. Men faktum er at 80 % av dødsfallene i Norge skjer på sykehjem eller sykehus, som oftest med pårørende tilstede (FHI, 2018). I de fleste av disse tilfellene blir byrået raskt kontaktet, uten at kirken er involvert. Byråene har døgnvakt og etablerer kjapt kontakt med de pårørende. Dagen etter møtes ofte byrå og pårørende til en første samtale om begravelsen. Her er et av de første spørsmålene som stilles: Hva slags seremoni ønsker dere for gravferden? I dette ligger det at det på ingen måte, med rette, tas for gitt fra byråenes side at de pårørende ønsker gravferd i Den norske kirke. I tillegg til å informere om alternative seremonier i regi av f.eks. HEF, har flere gravferdsbyråer de siste årene begynt å tilby såkalte livsynsåpne seremonier. Her stiller byrået selv med seremonimester og skreddersyr en opplevelse på familiens egne premisser. Slike bisettelser finner like gjerne sted på et hotell som i en kirke eller et kapell. Noen byråer tilbyr også egne seremonilokaler. For byråene er dette en vinn-vinn-situasjon. Ved å gjøre seg til en mer sentral aktør i selve seremonien, knytter de familier tettere til seg selv, og framstår som en aktør som er mer fleksibel og tilretteleggende enn tros- og livssynssamfunnene. Samtidig tar de seg selvfølgelig mer betalt jo flere tjenester de yter.

I de tilfellene der pårørende i denne første samtalen ønsker gravferd fra Den norske kirke, er det likevel slik at byrået gjerne tilbyr seg å kontakte kirkekontoret om dødsfallet. Konsekvensen av disse rutinene er at den første kontakten mellom kirken og pårørende ofte ikke skjer før den som skal være prest i begravelsen ringer for å avtale en sorgsamtale.

Vi tror at en sentral del av kirkens tjenesteutvikling på gravferdsområdet vil være å sørge for å være mer tilgjengelig umiddelbart når noen dør. En tidlig kontakt mellom kirken og pårørende vil styrke kirkens rolle som omsorgsinstitusjon for mennesker som sørger. At kirken er mer tilgjengelig for sine medlemmer det første døgnet gjør også at mer av kontakten med de pårørende kan skje direkte med kirkelig tilsatte, og ikke foregår via byrået. Det kan moderere noe av byråenes dominerende rolle overfor de pårørende ved dødsfall, og gi grunnlaget for å utvikle et mer helhetlig kirkelig tilbud.

Byråene har nå ofte døgnbemannet telefon. Det er fullt mulig for Den norske kirke å opprette en felles døgnbemannet telefon med femsifret nummer (for eksempel har Telenor 09000), som var dit man ringte umiddelbart når noen er død og det er ønske om kirkelig gravferd. De kunne ta imot grunnleggende informasjon, lagt inn forespørsel om tidspunkt og sørget for at den lokale presten tar kontakt neste dag.

Gravferdens rammer og innhold

Det neste vi vil anbefale å se på, er hvordan kirken møter de pårørende med tanke på gravferdens rammer. Olavstipendiat Ingeborg Sommers rapport om gravferd peker på at sørgesamtalen for flere ble viktigere enn forventet – for noen viktigere enn selve den kirkelige handlingen (Sommer, 2019, s. 35). Dette kan være uttrykk for at kirkens kvinner og menn er dyktige samtalepartnere om det som handler om innholdet i gravferden og følelser knyttet til døden. Det som derimot kan være en kilde til skuffelse, er rammene for gravferden. Tid og sted blir som oftest satt av det lokale kirkekontoret, som har oversikt over prestenes og kirkemusikerens tilgjengelighet og faste gravferdstidspunkter. I tillegg er det ofte slik i kommuner med egne gravkapell at disse brukes i stedet for soknekirkene. Dermed opplever mange familier at det som har vært avdødes kirke gjennom livet, ikke blir åsted for avskjeden, og i mange gravkapeller kan tidsrammene være stramme.

For mange er tilknytningen til Den norske kirke en tilknytning til sitt lokale kirkebygg (Staurheim, 2020), og det kan hende at valget mellom den lokale kirken og kapellet på gravlunden er et valg der praktiske hensyn står mot et mer diakonalt skjønn. Vi vil derfor anbefale at det etableres ordninger som bidrar til at det lokale kirkebygget i utgangspunktet skal være første – og enkleste - valget for en kirkelig gravferdsseremoni. Dette gjelder også andre som ønsker en seremoni med kristen ramme, selv om det ikke følger Den norske kirkes ordning for gravferd (f.eks. i regi av andre kristne trossamfunn). Mer bruk av lokale kirkebygg til gravferd vil også forsterke folks tilhørighet til kirkebygget.

Tjenesteinnovasjon innenfor dåp og vielser har vist at tidspunkt og tilgjengelighet er avgjørende for å lykkes med å nå flere. Også innenfor gravferdsfeltet bør vi spørre om det er mulig å organisere oss slik at flere får gravferd på dager eller tidspunkter de ønsker. Ofte vil det si i eller i nærheten av helgen. Mange ønsker fredager, så pårørende som reiser langveisfra kan bli lenger uten å ta fri fra jobb. Lørdager og mandager er også ønsket av noen. De pårørendes ønsker vil her kunne stå overfor en rekke personalpolitiske og økonomiske utfordringer som vi her ikke går nærmere inn på. Vi tror likevel at Den norske kirke vil bli utfordret av andre aktører som vil tilby langt mer fleksibilitet når det gjelder rammer for gravferd i årene som kommer. Kirken har andre fortrinn, men vi tror likevel at mer fleksibilitet i på tid og sted vil bli viktigere for familiene. Større endringer i kirkens tilbud på dette området vil dermed utfordre kirkens styringsorganer og dialogen mellom partene i arbeidslivet.

Hva angår innhold, er det viktig å se nærmere på hvordan relasjonen pårørende-kirkestab-byrå fungerer. I dag er det for eksempel ikke uvanlig at de pårørende tidlig velger salmer og musikkinnslag sammen med byrået, noe som gjør kirken til en passiv mottager av byråets tjenester. Kantorer vi har snakket med opplever med dagens ordning at de blir satt til å være dommere over pårørendes smak, pårørende de ofte ikke har snakket med. Denne situasjonen vanskeliggjøres av at staber fra sted til sted har forskjellig praksis for imøtekommelse av ønsker når det gjelder sang, musikk og annen framføring. Pårørende som har erfaring med å få spilt av musikk digitalt ett sted, får nei et annet sted. Ettersom stadig flere av de avdøde har vært elskere av rock, metal, rap og annen populærmusikk som vanskelig lar seg gjenskape på orgel, vil det bli stadig mer krevende de stedene kirken tviholder på en restriktiv praksis. Restriktiv praksis med digital framføring gjør at de med mest ressurser kan leie inn musikere og sangere, noe mange ikke har råd tid. På denne måten utfordres noe av den kirkens grunnkapital som er å tilby et likeverdig tilbud til alle som søker kirkens gravferdstilbud. For mange er det ekstra sårt at kirkerommet framstår åpen for et mangfold av uttrykk og sjangere i en kjendisbegravelse, mens de selv erfarte en kirke med langt strammere rammer.

Hva er en gravferd?

Så langt har vi sett på et par konkrete temaområder knyttet til gravferd. Men underliggende for hele sakskomplekset er den store samtalen, som også er hovedtematikken hos Sommer (2019), nemlig hva en gravferd er. Sommer peker på at senmoderne mennesker gjerne ser på gravferd som en privat avskjedsseremoni, som kan ha en kirkelig ramme. Samtidig holder kirken seg fortsatt med en forståelse av gravferd som en offentlig kirkelig handling av gudstjenestelig karakter (Ordning for gravferd, 2002, s. 2). En del pårørende finner hvile i kirkens tydelige rammer, mens opplever andre det som en tvangstrøye.

Det er viktig at diskusjonen Sommer trekker opp nå får fortsette. En slik diskusjon har flere nivåer. Teologisk og ekklesiologisk bør vi spørre oss om gravferd dypest sett er kirkens (menighetens) eller de pårørendes arrangement. Å holde på en forståelse av gravferden som stadig færre av kirkens medlemmer deler, kan være helt riktig, men bør være godt begrunnet og svært godt kommunisert. Videre kan en slik debatt handle om både rammer og kultur: Vi kan diskutere hva kirken har å vinne og tape på å lage mer fleksible ordninger. Det kan også hevdes at dagens ordning er ganske fleksibel, men at kirkens ansatte ikke har kultur for å benytte seg av spennvidden ordningen gir rom for. Sommer (2019) går langt i å antyde at svaret på utfordringene ikke ligger i å endre liturgien radikalt, men i hvordan vi møter de pårørende og bruker den fleksibiliteten som ligger i dagens ritual.

Innovasjon i gravferdssektoren

Ifølge Leavitts klassiske modell er det fire elementer som kan endres i endringsprosesser i organisasjoner: Strukturer, teknologi, oppgaver og mennesker (Ry Nielsen & Ry, 2002). Skal kirken tenke nytt om gravferd, er det bevisstgjørende å se på saken også i et slikt perspektiv. Er det strukturelle eller teknologiske grep vi kan gjøre? Er det oppgaver vi bør slutte med eller begynne med? I tillegg kan vi trekke veksler på nyttige innsikter fra innovasjonsfaget om brukerperspektiv.

Et brukerperspektiv på kirkelig gravferd vil handle om å stille seg spørsmålene om hva det er som er viktig for de pårørende i møte med det å skulle arrangere en gravferd. Sommers undersøkelse gir noen svar. Samtidig kunne det vært nyttig med en større, både kvalitativ og kvantitativ undersøkelse på dette feltet. I hvor stor grad er det avgjørende for det pårørende i møte med kirken å oppleve omsorg, imøtekommenhet og fleksibilitet for spesielle ønsker? Og er det avgjørende i møte med byråene et ønske om profesjonalitet, lav pris og enkel fakturering? Dette siste er en av grunnene for at Norges største startup-hub, Askeladden & Co, nå har kastet seg inn i byråbransjen med oppstartsselskapet Verd Gravferd. Fra før av står Askeladden bak kjeder som Cutters (frisørsalonger), Squeeze (massasjesalonger) og Dr. Dropin (private legekontor). I Verd kan de pårørende planlegge hele gravferden selv på nett, veiledet av gode nettsider og en telefon man kan ringe. Gravferd tilbys som tre pakker med fastpris, der planleggingssamtale med gravferdskonsulent er et tilvalg i pakken «Personlig tilpasset seremoni» til kr 29 000. Deres billigste alternativ, «Uten seremoni» koster kr 9 500. Erfaringene fra Askeladden & Cos andre konsepter er at de er svært dyktige på å kutte ut mellomledd bransjen tar for gitt, og dermed skape et marked for pris- og tidsbevisste kunder. På samme vis kan vi risikere at kirkens deltakelse i gravferder gjennom byråer som Verd er i ferd med å bli et tilvalg som krever mer tid, altså noe for spesielt interesserte. Som et ekstra fint måltid på en Norwegian-flytur.

Et slikt brukerperspektiv utfordrer kirken: Fra å være det selvsagte førstevalg for de fleste pårørende kan vi bli et tilvalg for de som har en særlig tilhørighet. Da trenger vi å bli bedre til å synliggjøre merverdien ved kirkelig gravferd. Vi må synliggjøre at det ikke er kirken, men byråene som koster penger. Og vi bør vurdere om vi kan utvikle konsepter som gjør det mulig med kirkelig gravferdsseremoni uten å gå veien om et eksternt byrå, på samme måte som byråene nå tenker om kirken.

Vår erfaring er at samarbeidet mellom kirken og byråene de fleste steder fungerer godt. Vi mener likevel at endringene i byråbransjen tilsier et nytt blikk på strukturene og samspillet mellom byrå, pårørende og kirken. Det er derfor naturlig at flere nå begynner å stille spørsmål ved den etablerte «teigdelingen» mellom byrå og kirke. Det er mange steder behov for tidligere og mer direkte dialog med pårørende. Flere stemmer internt i kirken tar til orde for at Den norske kirke bør starte et eget begravelsesbyrå, og noen steder er dette nå på trappene. Det er en utvikling vi bør følge nøye. På den ene siden kan det åpne for en mer helhetlig diakonal forståelse av kirkens gravferdsarbeid, og på den andre siden risikerer det å male et bilde av kirken som en kommersiell aktør i møte med menneskers sorg. Det kan også utfordre kirkens ansvar for den offentlige gravplassforvaltningen.

Den nye trossamfunnsloven fra 2021 gjør det nå lettere for kommunene å overta den offentlige gravplassforvaltningen fra det lokale fellesrådet. Hvis mange kommuner benytter seg av denne adgangen, vil det bidra til å svekke tilknytningen mellom kirke og lokalsamfunn. Hele gravferdsfeltet er avhengig av bred tillit og et godt omdømme. Dette er derfor et felt som ikke gir rom for lettvinte og overfladiske forsøk som setter kirkens renomme i spill. Dette tilsier et systematisk utviklingsarbeid som holder sammen god teologi, solide røtter i den folkekirkelige tradisjonen og aktiv bruk av faglig baserte innovasjonsprosesser.    

Oppsummering

Den norske kirke står overfor en stor utfordring: Folkets tilhørighet til kirken, og dypest sett til kristen tro, svekkes stadig. En av konsekvensene er at færre ønsker å gjennomføre sine livsriter i kirken. De siste årenes erfaring med drop-in-seremonier har vist at tjenesteinnovasjon på det kirkelige feltet kan åpne veien for at flere likevel velger å komme, om det legges bedre til rette for det.

Med denne artikkelen tar vi til orde for at når gravferd først skal være et fokusområde i 2021, bør det stilles flere grunnleggende spørsmål ved etablerte rutiner og ordninger. Går vi inn i en slik prosess med utgangspunktet om at minst mulig skal endres, er det sannsynlig at nedgangen i oppslutningen om kirkelig gravferd vil fortsette. I tiden som ligger foran bør man vurdere tiltak på nasjonalt plan, som en felles døgnbemannet telefon, en nasjonal nettportal for gravferd og en mer enhetlig praksis om fleksibilitet i møte med pårørendes ønsker. Det er behov for mer praktisk-teologisk refleksjon om gravferdsseremoniens særpreg og funksjon. Av lokale tiltak bør man blant annet vurdere nye typer samarbeid med byråer, oppstart av egne byråer og bruk av kirker fremfor gravkapell. Vi tror Den norske kirke kan være tjent med å løfte gravferd fra å være et fokusområde, til å kjøre et godt ledet og bredt innovasjonsprosjekt på feltet.

Gravferd er et felt der Den norske kirke har mye kompetanse, men hvor høyt volum fort kan gi arbeidet et rutinepreg. Da en av oss jobbet som prest i Nord-Norge var det ofte ingen som spurte om hva som skulle være salme ved graven; alle visste at det var Fager kveldssol, første og siste vers. I møte med et folk som stadig oftere ønsker seg tilpassede gravferdsseremonier trenger vi å se på nytt på hva som skal ligge fast, og hva vi kan gjøre på nye måter.

 

Referanser

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone