Kirkelig kulturarvstrategi for Den norske kirke

Publisert: 16/11/2020
Høringssvar til Kirkerådet 16. november 2020.

Vi viser til Kirkerådets brev av 19. oktober 2020 der vi inviteres til å uttale oss om høringsnotat om kirkelig kulturarv.

 

Innledning

KA vil innledningsvis gi honnør til Kirkerådet for arbeidet med å utvikle en kirkelig kulturarvstrategi. Soknene i Den norske kirke eier og forvalter noen av de viktigste nasjonale kulturminner i Norge. Det er derfor svært positivt at Kirkemøtet inviteres til å anerkjenne og bekrefte de kirkelige kulturminnes betydning og rolle, og at det reflekteres over kulturminnenes plass i kirkens virksomhet. Dette kommer bl.a. godt til uttrykk i første setning i forslag til vedtak det det står at «Den norske kirke oppfatter kirkebygg og kirkested som sentrale i sitt oppdrag og sin selvforståelse». Vi anser  en slik kulturarvstrategi som en naturlig oppfølging og utdyping av Kirkemøtets behandling av Kirkens kulturmelding, og at en egen kulturarvstrategi tilfører  økt bevissthet og kunnskap på et felt som angår bredden i kirkens virksomhet. 

Det er i tillegg en stor styrke at denne saken skal behandles av Kirkemøtet samtidig som ny trossamfunnslov trer i kraft i 2021. Denne loven opphever mange av de nåværende rettslige rammer for forvaltningen av de kirkelige kulturminner. Det gir den foreslåtte kulturarvstrategi særlig aktualitet.

 

Konkrete merknader

  1. Omtalen av kirkelige organer/nivåer

Høringsnotatet bruker gjennomgående begrepene «Den norske kirke» og «kirken», uten at det ut av sammenhengen blir tydelig om det menes hele trossamfunnet Den norske kirke, soknene som kulturminneeiere eller rettssubjektet Den norske kirke. Dette innebærer at det flere steder i teksten er uklart hvem som er målgruppen for tiltak mv som er omtalt i den foreslåtte strategien. Dette må gjennomgående klargjøres i hele dokumentet.

  1. Kulturarvstrategiens kontekst - regjeringens kulturmiljømelding

Stortinget behandlet våren 2020 Regjeringens kulturmiljømelding, og dette vil legge føringer for den statlige kulturmiljøpolitikken i årene framover, inkl. statens håndtering av Den norske kirkes kulturminner og kulturmiljø for øvrig. KA etterlyser en nærmere omtale av kulturmiljømeldingen i dette forslaget til kirkelig kulturarvstrategi. Vi har bl.a. merket oss at staten nedtoner statlige bevaringsprogrammer og i større grad vil utvikle mer sammensatte bevaringsstrategier basert på nye fastsatte mål.  KA vil her særlig peke på meldingens mål og begrepsbruk, f. eks. «engasjement» og «bærekraft» som begge gir uttrykk for viktige mål og verdier også for en kirkelig satsning:

Engasjement
Sentralt i stortingsmeldingen om kulturmiljø er at alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø. Stikkord her er demokrati, samarbeid og frivillighet. I en kirkelig kontekst innebærer denne vektleggingen en synliggjøring av det lokale eierskap til kirkebygg som utøves og forvaltes av de kirkemedlemmer som gjennom demokratiske valg utgjør soknets organer, men også av det brede frivillige engasjement folk flest har til disse kulturmiljøene i lokalsamfunnet. KA foreslår at Kirkerådet følger opp dette og setter seg et nytt mål for egen satsning: Om kompetente og engasjerte kirkeeiere med bredt forankret lokalt engasjement, bred deltagelse og gode rammevilkår. 

Bærekraft
Kirkens kulturarvstrategi bør knyttes til bærekraftig utvikling på samme måte som kulturmiljøpolitikken nasjonalt. Den fremtidige klimasituasjonen vil øke belastningen på kulturminnene. Et våtere klima bringer med seg fare for flom og ras. I tillegg gir et fuktigere klima økt sjanse for råte og soppdannelse. 

Klimaforandringene gir også utfordringer med økt vind og tørke. En god del av de eldre kirkebyggene og prestegårdene er tørre trekonstruksjoner. Dette gjør dem i seg selv sårbare for brannspredning, dette kombinert med tørke og vind kan gi utslag i brannutbrudd som er vanskelig å få slokket.

Disse utfordringene for de kirkelige kulturminnene tilsier behov for bredere omtale i kulturarvstrategien. Dette er for øvrig faglige perspektiver som KA har arbeidet med i flere år og som står sentralt i de råd og den veiledning som i dag gis fra vår side til den lokale kirkeforvaltning. Det er videre perspektiver som fra vår side er integrert i de tilstandsrapporter som utarbeides for departementet.

Statens bevaringsstrategier ønsker å se bevaring og utvikling i sammenheng.  En kirkelig kulturarvstrategi vil med en slik justering stå i mer aktiv dialog med de mål og strategier som nå er vedtatt som gjeldende for statens kulturmiljømelding. Her vil det både være områder som en ut ifra kirkens samfunnsoppdrag aktivt kan slutte seg til, samtidig som arbeidet med en kirkelig kulturarv kan tydeliggjøre grunnlaget for en mer selvstendig kirkelig tilnærming til feltet.

  1. Begrepet kulturarv (jfr. spørsmål 1 i høringsbrevet)

Høringsnotatet bruker ordet kulturarv. Det er i kulturminnesammenheng en «samlebetegnelse for materielle og immaterielle kulturminner». Det er i utgangspunktet positivt at en bruker et begrep som også kan romme alle de immaterielle kulturminnene som kirken rommer. Det er samtidig tydelig at høringsdokumentet i hovedsak omhandler de materielle kulturminnene, og det blir derfor noe uklart hvorfor begrepet kulturarv brukes gjennomgående i høringsdokumentet. Vi merker oss at i Regjeringens stortingsmelding om kulturmiljø blir begrepet "kulturmiljø" innført som en samlebetegnelse for "kulturminner, kulturmiljøer og landskap". De ulike begrepene som brukes på dette feltet kan skape begrepsforvirring, og bruk av andre begreper enn det som er gjengs i offentlig forvaltning bør være gjennomtenkt. Begrepet kulturmiljø bidrar bl.a. til å gjøre tilknytningen til den øvrige klima- og miljøpolitikken tydeligere, men det er samtidig risiko for en svekkelse av kulturminnevernet som selvstendig politikkområde med betydelig egenverdi.

  1. Åpne kirker (jfr. spørsmål 2 i høringsbrevet)

Kulturmiljømeldingen vektlegger gjennomgående begrep som «kunnskap, opplevelse, og bruk», for å forklare hvordan kulturminner kan bli en levende del av samfunnet og menneskers liv. Den offentlige og den kirkelige viljen til å ta vare på kulturminner vil være avhengig av kunnskap om hvorfor kulturminner er viktige, og at lokalsamfunnet har en aktiv bruk av kulturarven. Det er derfor positivt at høringsnotatet vektlegger åpne kirker som en del av en kulturarvstrategi. Og det er avgjørende at dette inkluderer oppmerksomhet på at ulike sider ved tilgjengelighet, både når det gjelde universell utforming, informasjon/formidling og en variert bruk. Å åpne opp kirkene og la folk få ta del i byggene på ulike måter og ut fra ulike behov er et viktig aspekt ved det å drive kirke. En åpen dør forsterker tilhørigheten til kirkene for flere. Denne delen av strategien er samtidig lite konkret, og den makter i liten grad å beskrive en strategi for hvordan kirker og annen kirkelig kulturarv skal være mer åpne og tilgjengelig. Dette er også et område der tiltakene i stor grad vil måtte være forankret lokalt, hos menighetsråd og kirkelig fellesråd.

KA erfarer at det er stor lokalkirkelig vilje til å bidra til mer åpne kirker. Sammensatte forhold når det bl.a. gjelder tilgang på økonomiske og frivillige ressurser, i tillegg til usikkerhet om de sikkerhetsmessige sidene ved åpne kirker, vil likevel samtidig ofte begrense tilgangen til kirkebyggene.

KA bidrar gjerne i et felles arbeid for en tydeligere satsning på åpne kirker, f.eks. gjennom mer felles råd og retningslinjer, flere felles satsinger, og en tydeligere forankring av åpne kirker i fellesrådets forvaltning av kirkebygget på vegne av soknene. Det er også helt avgjørende med lokal deltagelse og eierskap i et evt. prosjektarbeid på dette feltet. På dette feltet er det nødvendig med en bred tilnærming som både inkluderer organisering, finansiering, kommunikasjon, motivasjon og holdninger Vi viser her bl.a. til både et tidligere arbeid ledet av KA for en veileder om sikring av åpne kirker, et pågående prosjekt ledet av Kirkerådet for økt motivasjon for åpne kirker.

  1. Framtidig juridisk vern av kirkebygg (jfr. spørsmål 3 i høringsbrevet)

Det rettslige grunnlaget for et nytt verneregime tror vi best kan realiseres ved at kirkebygg og deres forvaltning omtales særskilt i en ny kulturminnelovgivning. Omtalen bør utvides til også å sikre andre elementer enn det som i dag er vernet av kulturminneloven. Kirkelig inventar står her i en særstilling.

Det er samtidig helt avgjørende at et framtidig verneregime av kirkebygg forholder seg aktivt til dem som eier byggene, dvs. soknene i Den norske kirke. De ulike bevaringsstrategier må ha som tydelig mål å understøtte disse og at det sikres en nødvendig tilpasning og fleksibilitet som er tilpasset et aktivt menighets- og gudstjenesteliv. KA viser igjen her til Kulturmiljømeldingens vektlegging på medvirkning og tilhørighet som vernestrategi framfor rettslig vern gjennom lovparagrafer. .

De aller fleste kirkelige kulturminner er i ukentlig bruk, ofte også i daglig bruk. Det krever et mer fleksibelt forvaltningsregime og et mer differensiert saksbehandlingsregime som kan holde sammen lokalt engasjement og med effektiv forvaltning.. En god avveining mellom liturgisk bruk, andre bruksbehov og vern blir avgjørende for at kirkebyggene skal fortsatt skal være i bruk og ha et relevant vern.

I utformingen av en kulturminnevernpolitikk blir samspillet mellom nasjonale antikvariske myndigheter og kirkens ulike forvaltningsnivåer og organer viktig. Det er avgjørende å opprettholde både de fredete og listeførte kirkebyggenes status som kulturminner av nasjonal interesse, samtidig som kirken lokalt beholder sin fleksibilitet knyttet til bruk. Soknets rolle og rettigheter i kommunale planprosesser som høringsinstans mv bør også gjennomgås og styrkes ut fra den viktige betydning kirkebyggene har i alle landets kommuner.

Trossamfunnet Den norske kirke bør også beholde rett til å fatte vedtak i saker som har betydning for bl.a. kirkenes liturgiske og evt. helhetskirkelige behov.  KA vil samtidig understreke behovet for forenkling i antallet instanser som skal kunne gripe regulerende inn på vedlikehold og drift av kirkebygg. Det er allerede i dag et komplisert saksbehandlingsregime knyttet til kirkelige kulturminner, og det bør ikke etableres flere og mer kompliserte godkjenningsinstanser enn nødvendig.

  1. Formidling av kirkens kulturarv (jfr spørsmål 4 i høringsbrevet)

Høringsdokumentets vektlegging på den kirkelige kulturarvs betydning kommer i dag i liten grad til uttrykk i f.eks. kirkens visjonsdokument. Det er derfor nødvendig at kulturarvens mer sentrale plass i kirkens identitet og oppdrag gis en mer gjennomgående plass i Kirkemøtes strategi- og visjonsdokumenter. Det lokale finansierings- , eier- og forvalteransvaret for kirkebyggene gir samtidig en særlig påminnelse om behovet for å unngå top-down-prosesser på dette feltet; det er her behov for å respektere den  lokale kirkes selvstendige styringsansvar for ivaretakelsen av egne kulturminner . Uten dette vil   Kirkemøtevedtak og satsingsområder ikke få legitimitet og oppslutning.

Vi har et konkret forslag om at KA og Kirkerådet kan samkjøre sin digitale innsats slik at kirkebygg, gravplasser og andre deler av kirkens kulturarv er mer integrert og en mer synlig del av kirkens digitale satsning. På denne måten blir det mer synlig at kirkens rolle ikke bare handler om kirkelige tilbud og aktiviteter, men at kirkebyggets fysiske nærvær og tilgjengelighet til kulturarven er en betydelig formidler av kirkens tro og tradisjon.

  1. Organiseringen av kulturminnekompetansen i Den norske kirke (jfr spm. 5 i høringsbrevet)

Det kreves betydelig kompetanse å være eier og forvalter av kirkebygg og gravplasser.  KA vil hevde at den langvarige satsning på et nasjonalt fagmiljø forankret i KA som medlemsorganisasjon for de kirkelige fellesråd, har bidratt til et styrket eierskap og økt engasjement i kompetansegivende tiltak blant kirkebyggansvarlige i fellesrådene. Engasjement og ansvar krever at eiere og forvaltere sikres tilgang på kunnskap og kompetanse. Dette er beskrevet i punkt 6 i høringsdokumentet. Det står at eiere og forvaltere skal tilgang til fagmiljøer med spisskompetanse, men kun bispedømmekontorene er nevnt i del 5 som omhandler forvaltningen av kulturarven.  KA etterlyser en l bredere omtale av det eksisterende fagmiljø i KA også i beskrivelsen i Del 6 som omhandler hvordan kulturminnekompetansen skal organiseres. Dette gjelder i særlig grad også den nasjonale kirkebyggdatabasen som eies og driftes av KA.

Forskning og kunnskapsformidling
Kulturarvstrategien understreker viktigheten av kirkens eierskap til - og aktiv formidling av - kulturarvens verdier. KA vil hevde at kirkeforskningen fram til nå har lagt lite vekt på å dokumentere og forstå betydningen kirkebygget som konkretiseringen av kirken. Avhandlingen «Kirkebygg og identitet» av Ingrid Staurheim fra 2020 har vist at folks tilknytning til det fysiske kirkebygget er avgjørende for å forstå Den norske kirke som folkekirke. Avhandlingen viser at kirkebyggets fysiske nærvær i lokalsamfunnet har stor betydning for folks kirkelige tilknytning. Dette arbeidet viser bl.a. at tap av kirkelige kulturminneverdier vil svekke tilknytning som mange har til Den norske kirke, fordi en del av den kirkelige identiteten som skapes og opprettholdes i en kommunikasjon med det fysiske kirkebygget. Denne kirkeidentiteten gir en utdypende forståelse av den kirkelig kulturarvs betydning for folk. Avhandlingen viser at kirkebygget gjør noe med mennesker; det beveger mennesker på en måte som ikke krever deltagelse i fellesskap eller ritualer i bygget. Den betydningen som kirkebygget ifølge denne forskningen har for bl.a. kirkelig tilhørighet kan med fordel få mer plass i kirkens kulturarvstrategi. KA vil også anbefale at strategien omtaler behovet for at forskning og faglig arbeid om kirkens medlemmer og om kirkens plass i samfunnet i større grad inkluderer den kirkelige kulturarvens betydning.

  1. Økumenisk perspektiv

Vi vil anbefale at kulturarvstrategien på en tydeligere måte understreker kirkens økumeniske karakter. På s. 4 sies det at «Den kirkelige kulturarven er i dag både nasjonal og lokal». Her er det behov for å reflektere over de kirkelige kulturminnene som noe som inngår i og er en del av det større økumeniske fellesskap som Den norske kirke inngår i. En økumenisk tilnærming åpner også for kirkebyggene og kirkens kulturarv for øvrig er en sentral arena for dialog og samarbeid med andre trossamfunn. Vi viser her bl.a. det omfattende økumeniske samarbeidet som skjer når ulike kristne trossamfunn og grupperinger leier kirker for sine samlinger.

Med vennlig hilsen
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Marit Halvorsen Hougsnæs
Adm. direktør

Randi M. Letmolie
Direktør 
Avdeling for kirkebygg og eiendomsforvaltning

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone