Rapport om kirkefagforvaltningen i Den norske kirke

Publisert: 28/05/2020
Tilbakemelding til Kirkerådet 28.05.20.

KA takker for tilsendt rapport om kirkefagforvaltningen i Den norske kirke. Vi har lest rapporten med interesse. Vi vil ikke gi tilbakemelding på rapporten som helhet, men i det følgende heller gi innspill til noen elementer som tangerer KAs virksomhet eller interessefelt. Vi gir tilbakemeldingen punktvis, etter oppmerkingen i rapporten.

Punkt 3.1 mangler en beskrivelse av fellesrådene. Dette er det kirkelige organet som er arbeidsgiver for de kirkefaglige ansatte på lokalt nivå i Den norske kirke. Det er også grunn til å peke at fellesrådene gjør en rekke vedtak som strategiorgan, som kirkebyggforvalter og som gravplassansvarlig der der kirkefaglige vurderinger inngår som vesentlige forhold som avveies og sammenholdes med ressursmessige og andre viktige hensyn.

Det er påfallende hvis utvalget har forstått ordet «menigheten» i mandatet til å ikke inkludere fellesrådene, da fellesrådet er et organ som nettopp opptrer på vegne av soknet. Samspillet mellom de kirkelige fellesråd og kirkefagforvaltningen i rDnk er av stor betydning og burde etter vår mening vært langt bedre belyst i rapporten.

Videre kunne punkt 3.1 styrket seg om rapporten tok høyde for ny trossamfunnslov fra 2021 og at kirkeordningen vedtatt på Kirkemøtet 2019 vil tre i kraft fra 1. januar 2021. Dette ville gi rapporten bedre varighet.

Til punkt 3.2: Det understrekes nødvendigheten av gode forbindelseslinjer mellom nivåene i kirken, noe vi er enig i. Det er imidlertid mindre tydelig hva dette innebærer. Det understrekes her at det bør være en sunn balanse mellom soknets autonomi og Kirkemøtets strategier og planer, men det sies lite om hva som skal veies for å få denne balansen. Her ville det ha vært en fordel om rapporten ga slike begreper mer innhold. Er det f.eks. ønskelig med en forskyvning i denne vektingen fra dagens situasjon?

Utvalget anbefaler at alle tjenestegrupper må ha en forpliktelse til både soknets og Kirkemøtets strategier og planer. Det er for oss uklart hva dette forslaget om forpliktelse innebærer. Er det å forstå som en oppfordring om at de tilsatte bør kjenne på en slik forpliktelse, eller er det et forslag om at kirkeordningen eller annet regelverk skal endres slik at denne forpliktelsen blir en del av rammene for tilsettingsforholdet? Denne anbefalingen reiser en rekke spørsmål når det gjelder forholdet mellom den tilsatte og deres arbeidsgiver, faglig selvstendighet, og forpliktelse til kirkelige organer som ikke er deres arbeidsgiver.

KA viser til at gjeldende kirkeordning bygger på den forutsetning at det er de valgte rådsorganer lokalt som i sitt planarbeid skal fange opp og integrere nasjonale planer og programmer før lokale planvedtak fattes. Planvedtakene i menighetsrådene forutsettes videre lagt til grunn når de kirkelige fellesråd utarbeider stillingsbeskrivelser mv for den enkelte ansatte. Vi mener derfor at dette anliggendet allerede er ivaretatt gjennom gjeldende ordninger. Ettersom det tidligere (AFI rapport 2012) også er dokumentert arbeidsmiljøbelastninger blant kirkelig ansatte som følge av krysspress på grunn av at mål og strategivedtak fra ulike nivåer, mener vi at det må være lokal arbeidsgiver og ikke den enkelte arbeidstaker som må sørge for å innarbeide nasjonale og lokale målsettinger i en samlet og avstemt oppgaveportefølje overfor den enkelte ansatte.

Punkt 5.6, om kirkefagstillinger uten nasjonal koordinering. Rapporten anbefaler at fagfelt knyttet til kirkebygg, kirkekunst og kirkeinventar  koordineres tydeligere på landsbasis. Det ville her vært naturlig å gi en omtale at at KA allerede har et stort kirkebyggfagmiljø som i stor grad allerede ivaretar dette. KAs nasjonale fagmiljø er bygget opp gjennom 15 år som del av en aktiv kirkelig sektorpolitikk bygget på det hovedansvar som påhviler soknet som kirkeeier. Fagmiljøet og ikke minst også den nasjonale kirkebyggdatabasen arbeider med utgangspunkt i tanken om at et eierforankret fagmiljø og nettverksbygging gir godt grunnlag for læring og kunnskapsdeling.  

KAs fagmiljø har i alle år vært direkte finansiert over statsbudsjettet, og  har også sett det som viktig å  etablere et nært samarbeid med både Kirkerådet og fagstillinger i bispedømmene.

Vi vil derfor utfordre Kirkerådet til både å omtale og gjennomtenke hvordan eget arbeid tenkes å samvirke med vårt fagmiljø i tiden fremover. Vi viser også til pågående utredningsarbeid i Kirkerådets regi om kirkens kulturarvsstrategi som også vil omhandle disse spørsmålene.

I punkt 6.1, om utvalgets forståelse av læring, nevnes forskjellige arenaer for opplæring i Den norske kirke. KA minner om at det primære ansvar for opplæring og utvikling av egne ansatte påhviler den enkelte arbeidsgiver.

Gjennom den tariffregulerte OU-ordningen på KA-sektoren, samt en særlig ordning for kompetanseutvikling for tidligere kateketer forvaltet av KA og KUFO i fellesskap, har det også i snart 20 år vært initiert, utviklet og finansiert en rekke fagutviklingstiltak rettet inn mot det kirkefaglige felt. Rapporten må utvides til å inneholde en oversikt over det arbeid som her pågår. Også mye av KAs lederkurs og andre opplæringstiltak er enn arena for læring i Den norske kirke som i en viss utstrekning også er innrettet mot kirkefaglig personell. Det er blant annet initiert et større lederutdanningsprogram for kateketer og menighetspedagoger som har vært gjennomført av VID/MF, men initiert fra KAs side.  

I punkt 6.2, om konferanser og fagdager, er KA positive til anbefalingen om å utvikle flere fagdager i nærheten av soknene. Å tilby fellesrådsansatte flere gode arenaer for fagutvikling er et stadig mål for fellesrådene, og slike samlinger kan med fordel arrangeres i samarbeid med lokale arbeidsgivere, regionalt kirkevergelag e.l.

Til punkt 6.3, om biskop og bispedømmeråd, mener vi man kunne gått lengre i å inkludere de kirkefaglige rådgiverne i større fellesråd i fellesskapet med fagstillinger tilsatt i rDnk. Vi tror et tettere samspill mellom bl.a. lokalt og regionalt tilsatte kirkefagsrådgivere vil gjensidig utbytte og vil gi verdifull erfaringsdeling mv.

Under punkt 6.5 omtales menigheten som læringsarena. Her vektlegges det at bispedømmerådgiverne kan fange opp best practice og fremme deling mellom menighetene. Rapporten gir imidlertid lite oppmerksomhet på at ideer, erfaringer og faglig arbeid i den lokale kirke også kan gi læring, utfordringer og faglige impulser for regionalt og nasjonalt nivå. Det vil gi bedre sammenheng mellom nivåene i kirka hvis det det ble etablert en likeverdighet der impulser og utfordringer kunne gå både nedenfra og oppover, og ovenfra og ned.

I punkt 9. Ettersom opplæring og utvikling inngår som kjerneelement i arbeidsforhold og etterutdanning på KA-sektoren i stor grad styres av partssammensatte organer, bør rapporten også omtale det som skjer mellom de sentrale parter på KA-sektoren (se over til pkt 6.1) også når det gjelder stipendordninger, kvalifiseringsmidler og andre tiltak for faglig utvikling i sektoren.

Også her bør kirkefaglige oppgaver som ivaretas av KA omtales som relevant samarbeidspartner, og da særlig inn mot lederopplæring/HMS og på kirkebygg- og gravplassfeltet.

Vi beklager at våre tilbakemeldinger kommer noe sent i prosessen. Ta gjerne kontakt for utfyllende kommentarer.

Vennlig hilsen
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
Øystein Dahle
Direktør, Avdeling for sektorpolitikk og styring

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone