Videomøte: «Å starte opp igjen er ikke å gjøre som før»

Administrerende direktør i KA, Marit Halvorsen Hougsnæs, under videomøtet torsdag formiddag. Innfelt døveprest Roar Bredvei. Skjermdump: YouTube
Publisert: 07/05/2020
– Det vil gå med mer arbeidstid og dermed ressursbruk til renhold og renholdsrutiner, sa KA-sjef Marit Halvorsen Hougsnæs i et direktesendt informasjonsmøte torsdag.

KAs administrerende direktør deltok i et direktesendt informasjonsmøte fra Kirkens hus torsdag 7. mai, sammen med Kirkerådets direktør Ingrid Vad Nilsen, Bispemøtets fungerende preses Atle Sommerfeldt og avtroppende leder Oddbjørn Eide i Norges Kirkevergelag.

Du kan se hele møtet i videovinduet.

Her kan du lese Marit Halvorsen Hougsnæs' innlegg:

Levbare byer og steder

Også fra min side vil jeg gi utrykk for stor glede over de siste ukers utvikling. Færre er blitt smittet og alvorlig syke. Mange store og små tannhjul i det store samfunnsmaskineriet er langsomt begynt å bevege seg igjen. Og det er åpnet opp for arrangementer for opp til 50 personer. Det er stor betydning – ikke bare for kirken – men for folk og samfunn.

I den nye kulturmiljømeldingen (St. meld nr 16) som ble lagt fram for Stortinget for få uker siden, brukes to ord som godt illustrerer dette: Det er ordene «levelighet» eller «levbare byer og steder».

Ordene er hentet fra et FN-dokument fra 2016 om bærekraftig utvikling. Og akkurat nå – tror jeg mange opplever det slik – at nettopp det å igjen få oppleve åpne kirkedører og kirkerom er med på å gjøre byen eller bygda vi bor i mer levbare. Disse gudshusene, disse bygningene og det de rommer, hjelper oss til å huske hvem vi er, og ikke minst at vi hører til – både på et sted, men også i et større fellesskap enn vår egen husstand.

Arrangøren må vise ansikt

Så er det ikke åpnet opp for fritt fram. Det skal åpnes opp gradvis og kontrollert. Det stilles fortsatt krav til antall, avstand, hygiene, renhold og nå også til oversikt over hvem som er til stede.

Og stilles det krav, kreves alltid noen til ansvar. Det presiseres derfor at en ansvarlig arrangør for et arrangement må vise ansikt.

Problemstilling er velkjent. I mye av det KA gir råd om som arbeidsgiverorganisasjon handler nettopp om dette – å kunne identifisere eller avklare hvem som har ansvar for hva på kirkelige arbeidsplasser.

Dette har også vært et avgjørende innsteg fra KA side i arbeidet med de to veilederne som nå foreligger på vår sektor: Veilederen som Kirkerådet har hatt hovedansvar for å utarbeide og som ble publisert tidligere i uken – om gudstjenester og kirkelige handlinger – og den KA har offentliggjort tidligere i dag – om kirkelig undervisning.

Det samme fokus vil vi ha i arbeidet med gjenværende veiledere som vi nå jobber for å få klare i løpet av kort tid knyttet til sjelesorg og samtaler, såkalte en – til en kontakter, og en kor- og kulturarbeid.

For det er ikke den samme ansvarlige arrangør som står bak all virksomhet som foregår i kirken lokalt. Noe er lokalkirkens eget ansvar – eller soknets – og noe er forankret hos Den norske kirke nasjonalt – eller i rettssubjektet Den norske kirke. Noe kan også skje i regi av en frivillig organisasjon el.

At ansvarsforholdene er forskjellige, er også en av flere grunner til at vi har delt opp arbeidet med disse veilederne i flere delprosjekter. For gudstjenester og kirkelige handlinger ligger arrangøransvaret formelt til prestetjenesten, som er forankret i rettssubjektet Den norske kirke. Øvrige veiledere vil i hovedsak regulere arbeidsområder som kirken lokalt – eller soknene og deres organer og ansatte – har arrangøransvar for.

Sammen om å lede

Uten vilje til samhandling mellom kirkens lokalnivå, representert ved Norges kirkevergelag og kirken nasjonalt ved Kirkerådet og Bispemøtet, og tilsvarende vilje til deling av ressurser, tid og kompetanse, hadde det ikke vært mulig å komme i mål med de omforente veiledere som nå foreligger, i hvert fall ikke på såpass kort tid.

Samhandlingskultur og omforent ressursbruk betyr ikke at uenighet forsvinner. Det betyr heller ikke at alt går på skinner. Det betyr først og fremst at viljen til samhandling og deling for et godt felles resultat forstås som viktigst. At glipper beklages, men også tåles og at den gjensidige respekt for andres anliggender bevares.

Slik vil det også være på lokalt nivå i de prosesser dere nå har ansvar for. Å gi god prosessråd er alltid dristig, men jeg har noen anliggender jeg ønsker å dele:

1. Oppstart er ikke restart

Å starte opp igjen den kirkelige virksomhet under en pandemi som fortsatt pågår, er ikke å restarte. Det vil gå med mer arbeidstid og dermed ressursbruk til renhold og renholdsrutiner. Det fremkommer av alle veilederne som er sendt ut, og gjelder for øvrig overalt i samfunnet.

Når vi i veilederen til kirkelig undervisning også har lagt til grunn prinsippet om at det alltid skal være to medarbeidere til stede ved gjennomføring av et tiltak, vil det også innebære økt bemanningsnorm sammenlignet med mye innarbeidet praksis. Å starte opp igjen er ikke å gjøre som før.

2. Pandemiprioritering er politikk 

Den økte ressurs- og tidsbruk må tas innenfor eksisterende ressurser. Det må derfor prioriteres på nytt. Prioritering – også pandemiprioritering – er politikk.

Ansvaret for å gjøre disse overordnede prioriteringene, tilligger kirkens politiske nivå. Gode prosesser som kan sikre samstyring mellom menighetsråd og kirkelig fellesråd, og ressurssituasjonen for prestetjenesten også inngår, trengs som aldri før. I begge veiledere åpnes det nå også for lokale justeringer både av gudstjenesteforordninger og omfanget av undervisningstiltak. De overordnede beslutninger om hva som bør prioriteres, tilligger menighetsråd og fellesråd.

3. Et involverende lederskap

Det er en stor utfordring i den aktuelle situasjon å finne den gode balansen mellom rask nok fremdrift og god nok forankring eller involvering.

Folkevalgt forankring har en tendens til å bli glemt i en del kirkelige sammenhenger. Det samme gjelder involvering av tillitsvalgte og vernetjenesten. De sistnevnte skal både være informert og bli tatt med på råd i den situasjon vi nå står oppe i. Ulike opplæringsbehov må tas på alvor, oppfølgende samtaler med enkeltmedarbeidere skal gjennomføres dersom arbeidsoppgaver skal endres eller om det er behov for tilrettelegging av personer i risikogrupper.  Formell medbestemmelse gjelder vel og merke ikke det som er «politisk», med andre ord ikke det som gjelder selve prioriteringsspørsmålene.

Selv om utforming av ordlyden i medbestemmelsesordningene i HA § 9-4 for ansatte i de kirkelige fellesråd og ansatte i rettssubjektet Den norske kirke er ulik, er dette kjernen i begge avtaletekster. Og husk at det skal dokumenteres ved referat at dette er gjort.

4. Prosjektorganisering

For å sikre både fremdrift og forankring, vil mitt forslag vil være at arbeidet med planlegging og gjennomføring av hvordan kirkelig virksomhet gradvis skal åpnes, organiseres som et samhandlingsprosjekt mellom begge linjer, fortrinnsvis på kommunenivå. Noen tilpasninger må gjøres – både i prostier med veldig mange kommuner eller kommuner med mange prosti.

Prosjektgruppa, som bør bestå minimum av fellesrådsleder, prost og kirkeverge.

Viktige oppgaver for prosjektet vil være å

  • Samarbeide om forankringsarbeidet inn mot menighetsråd og fellesråd , for eksempel ved utarbeide felles saksorientering til alle menighetsrådene i kommunen med bakgrunn i nye smittevernveiledere, eksisterende fellesråds – og presteressurser som kan gjøre det mulig for menighetsrådene å ta stilling til spørsmålet om evt justeringer av gudstjeneseplaner og omfang på annen virksomhet i soknet osv
  • Samhandle om informasjonsmøter og opplæringstiltak
  • Samhandle om informasjonsarbeid overfor kirkemedlemmer, pårørende og kirkegjengere (nett, plakater osv)
  • Eventuelt også samordne drøftinger med tillitsvalgte og verneombud om HMS mv

Og ikke minst sikre samhandlingen om å lede folkekirken lokalt slik at kirkens medlemmer igjen kan få erfare fysisk tilgjengelige og koronafrie kirkehus og bli møtt av trygge kirkelige medarbeidere som våger å gå dem i møte med evangeliet.

I dette arbeidet håper vi i KA – jeg og alle mine medarbeidere - fortsatt å være til støtte både for kirkelige fellesråd i deres mangefasetterte ansvar – og for dere i Kirkerådet, biskoper og proster – i deres nasjonale lederskap av prestetjenesten i soknene.

Del i sosiale medier:
Relaterte artikler
Powered by Cornerstone