Plan for diakoni i Den norske kirke
Til Kirkerådet.
Vi viser til høringsbrev av 21. mars 2019 med forslag til revidert Plan for diakoni. Vi gjør oppmerksom på at KA ikke er oppført som høringsinstans, vi har likevel funnet grunnlag for å avgi en uttalelse i saken.
Våre synspunkter er samlet under 4 overskrifter som delvis er overlappende i forhold til de spørsmål som stilles i høringsbrevet:
1. Planens overordna innretning og funksjon
2. Ansvarsforhold mv
3. Kommunen som lokal samarbeidspartner
4. Tilknytning mellom menighetsdiakoni og diakonale organisasjoner/institusjoner
1. Planens overordna innretning og funksjon
Sentralkirkelige planer for lokalt strategisk arbeid er en særegen og krevende sjanger. På den ene siden skal planen uttrykke overordnede mål, strategier og teologiske føringer for diakoni i Den norske kirke som helhet. Samtidig skal planen fungere som et rettledende og motiverende redskap for det lokale diakoniarbeidet i menighetene. Det er også en utfordring at en slik plan skal kommunisere med de som har bred diakonfaglig kompetanse, samtidig som planen skal brukes aktivt for lokale rådsmedlemmer og frivillige. Planenes sammensatte målgrupper og funksjon gjør at det må stilles store krav til både pedagogisk innretning, klarspråk og substansielt innhold.
KA vil anbefale at det arbeides mer med planens innretning som et nasjonalt plandokument. Vår hovedinnvending til forslaget er at den er noe ordrik og omfattende, og at deler av planen framstår mer som et ressurs- og idedokument for aktører innen diakonifeltet. Deler av dette forslaget til plan kan derfor med fordel tas ut av selve planen og heller utvikles videre som et vedlegg til planen som verdifullt ressursmateriale eller veileder til bruk i bl.a. lokalt planarbeid. Ut fra målsetting med sentrale planer bør den etter KAs oppfatning være strammere i formatet, men at den er tydeligere og mer presis i begrepsbruk mv der det er ønskelig å uttrykke overordna tenkning og nasjonale strategier på diakonifeltet. På denne måten kan det bli klarerer hva som er planens formål, samtidig som planen viser de styringsmessige premisser for en slik retningsgivende plan for hele Den norske kirke.
2. Ansvarsforhold mv
Nåværende plan for diakoni deler opp diakoniens arbeidsformer i henholdsvis allmenn diakoni, det organiserte arbeid diakoner og diakoniarbeidere utfører og den spesialiserte diakoni. KA er noe spørrende til en slik oppdeling, da det bl.a. kan skape et uheldig skille mellom de ansatte innen diakoni og det diakonale oppdraget som bl.a. inngår som en sentral oppgave for menighetsrådet. KA er derfor tilfreds med at dette skillet mellom allmenn og organisert diakoni utført av tilsatte nå er noe nedtonet i dette planforslaget.
Det er imidlertid behov for å arbeide mer med å beskrive planforslagets beskrivelse av ansvarsforhold innenfor det diakonale feltet. Under overskriften «Ressurser i kirken og i diakonale organisasjoner» på s. 8 gis momenter for en beskrivelse av ansvarsområder mellom kirkelige organer og stillinger. KA finner denne omtalen upresis og lite dekkende for det ansvarsforholdet som følger av nåværende kirkeordning. Det er bl.a. mangelfullt at det innledningsvis sies at diakoner ved sin vigsling er satt til å lede menighetens diakonale arbeid, uten at det vises til menighetsrådets overordnede mandat i kl § 9. Vi vil også vise til tjenesteordningens beskrivelse av diakonens forpliktelse på menighetens planer og arbeidsgivers prioriteringer. Det er innenfor disse rammer diakonen i kraft av sin yrkesfaglige kompetanse gis et selvstendig, faglig ansvar for utførelsen av tillagte arbeidsoppgaver.
Både frivillige medarbeidere, rådsorganene, tilsatte fagpersoner og frivillige organisasjoner har sin sentrale rolle i utvikling og gjennomføring av kirkens diakoni. Det er imidlertid behov for en enda tydeligere klargjøring disses bidrag og rolle som kan bidra til gjensidig anerkjennelse og trygghet. Det er også behov for å tematisere forholdet mellom føringene i en sentral retningsgivende plan på den ene siden og det selvstendige ansvaret som er lagt på soknenes organer.
Et mer helhetlig innsteg til diakoni innebærer at det diakonale perspektivet ved andre yrkesgrupper i kirken kan betones noe tydeligere f.eks. i prestetjenesten, kirkemusikk- og undervisningstjenesten. Det er også diakonale perspektiver ved arbeidet for andre kirkelige yrkesgrupper, f.eks. når kirketjenere eller administrativt tilsatte møter folk i forbindelse med kirkelige handlinger eller andre kirkelige tjenester. En mer helhetlig tilnærming til diakoni kan også være et bidrag for å skape mer sammenheng mellom andre kirkelige plandokumenter, jfr. Kirkerådets pågående arbeid med verktøy for mer helhetlige menighetsplaner.
3. Kommunen som lokal samarbeidspartner
KA støtter planforslagets understrekning av at en lokal diakoniplan må være opptatt av lokalsamfunnet, de utfordringer og handlingsrom som finnes - og
de allianser kirkens diakoni bør være en del av for å styrke lokalsamfunnet. Vi savner imidlertid en tydeligere omtale av kommunen som samarbeidspartner på de diakonale feltet. Kommunen er en sentral aktør på mange av de områdene med store diakonale utfordringer. I tillegg til sosial, sosial- og oppvekstfeltet har kommunen en tydelig rolle innenfor det lokale arbeidet med miljø og klima, jfr bl.a. oppfølgingen av FNs bærekraftsmål. Planen bør også gjenspeile den særlige tilknytning mellom kirke og kommune når det gjeler finansiering.
Et godt budsjett- og strategiarbeid i regi av kirkelig fellesråd og utvikling av nært kirke/kommunesamarbeid har vært avgjørende for bl.a. opprettelse av flere diakonstillinger de siste årene. Det åpnes flere muligheter for samarbeid med kommunene i lys av deres økende satsning på samarbeid og samskaping med kirker og frivillige organisasjoner i arbeidet for å løse utfordringer i lokalsamfunnet. Planen bør tydeliggjøre disse mulighetene og gi en mer utfyllende omtale av samhandlingspotensialet mellom kommune og soknene v/kirkelig fellesråd.
KA viser også til arbeidet som har vært knyttet til Kontaktforum for kirke og helse, og Kirkemøtets vedtak i 2015 i saken om Kirke og helse. KA vil anbefale at den refleksjon som her ble gjort om samarbeidet mellom kirken og helsetjenesten i noe større grad gjenspeiler seg i planen.
4. Tilknytning mellom menighetsdiakoni og diakonale organisasjoner/institusjoner
Planen understreker at de diakonale organisasjoner og institusjoner er en del av kirkens diakoni og utgjør en stor ressurs for folkekirken. Planforslaget har imidlertid få bidrag som styrker forutsetninger for et tettere tilknytning mellom menighetsdiakoni og institusjonsdiakoni. Aktører innen det diakonale feltet har ved sin virksomhet og som aktører i den offentlige debatt vært med på å sette dagsorden og forme offentlighetens bilde av kirke og diakoni. Bindeleddene inn mot menighetene er imidlertid ikke så tydelige. KA ønsker en grundigere refleksjon om relasjonen mellom menighetsdiakonien og institusjons/organisasjonsdiakonien som plattform for utvikling av diakoni i Den norske kirke.
Vennlig hilsen
KA
Øystein Dahle
direktør, avdeling for sektorpolitikk og styring
