Kronikk: «Kulturens usynliggjorte kraftkilder»

Kulturminister Trine Skei Grande sammen med statsminister Erna Solberg. Foto: Ketil Frøland/Kulturdepartementet
Publisert: 11/12/2018
En tydelig forankring i menneskerettighetene av statens kulturpolitikk, er positivt. Men hvorfor er tro, religion og kirke usynlige i den nye kulturmeldingens omtale av kulturlivets fundamenter og arenaer? spør Marit Halvorsen Hougsnæs og Oddbjørn Sørmoen.

«Meldingen favner vidt. Visjonær er den også. Det er nesten så det stiger skaperkraft ut av teksten. Det er derfor overraskende at meldingen er så skarpt avgrensende på enkelte områder som er helt fundamentale for kulturen, som for eksempel religion. Religionen er på mange måter et av fundamentene for all kultur, fordi den representerer mye av det idémessige grunnlaget for samfunnet vårt.»

Det skriver administrerende direktør Marit Halvorsen Hougsnæs og fagdirektør Oddbjørn Sørmoen i KA i en kronikk i Vårt Land.

«Religion og livsanskuelse er viktigere i norsk kultur enn på svært lenge. Dette er det som gir identitet og samhold til nye innbyggere og innvandrergrupper og til mange fødte nordmenn. Når over 90 prosent av borgerne i dette landet regner seg å tilhøre slike grupper, er det et klart tegn på at dette har kulturell betydning. Mangfold kan være krevende, men det er først og fremst berikende. Eksistensiell undring har alltid vært en del av kunstens vesen og drivkraft», påpeker de to og etterlyser en tydeliggjøring av religionens betydning for kulturen

«Norsk kulturpolitikk har derfor alt å tjene på en langt sterkere synliggjøring av religion og livssyn som dynamiske kraftkilder i samtidskulturen. Kirkelige og andre livssynsbaserte kulturarenaer og kulturaktører er vesentlige bidragsytere i og til norsk kulturliv som bør tydelig anerkjennes og ikke usynliggjøres når framtidas kulturpolitikk skal utformes.»

Les hele kronikken på verdidebatt.no.

 

 

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone