«Folk må vite hva de får i kirken»
«Den norske kirkes gravferdsritualer er under press. Flere ønsker et mer personlig ritual der den avdødes liv og ønsker skal gis større plass. Noen ønsker også å nedtone de kirkelige elementene.
Eksemplene på fastlåste uenigheter dukker opp med ujevne mellomrom, gjerne i lokalmediene, og de kommer stadig oftere. Særlig hva slags musikk og hvilke tekster som kan fremføres og hvorvidt det kan brukes ferdiginnspilt musikk, er hyppig diskutert. Noen steder ønsker kantorene å si nei til musikk som ikke fremføres live, og reaksjonene på dette er ofte sterke.
De kirkelige ordningenes fleksibilitet i møte med pårørendes forventninger om å ha mer regi på seremonien, er en annen gjenganger. Dette var stridens kjerne da Einar Gelius i 2009 fikk kritikk av sin biskop etter å ha forrettet begravelsen til Arne Næss uten prestekjole. Tidligere Oslo-biskop Andreas Aarflot mente ‘arrangementet mer fikk preg av en humanistisk inspirert forestilling i et lånt kirkerom’ og at Gelius ‘opptrådte mer som en konferansier enn som en prest’.»
Slik innleder avdelingsdirektør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, Øystein Dahle, sitt debattinnlegg i Aftenposten. Han etterlyser tydeligere og mer utfyllende rammer for gravferd fra sentralt hold i Den norske kirke. I gjeldende bestemmelser om gravferd heter det at «Salmer og sanger skal godkjennes på forhånd av den som skal forrette. Det samme gjelder æresbevisninger og andre tiltak som ønskes i tillegg til gravferdsordningen. Alt musikkstoff som skal brukes, skal på forhånd godkjennes av kantor/organist.»
«Det er fullt mulig å holde fast ved den lokale kirkes selvstendighet og anerkjenne de ansattes faglige ansvar, samtidig som man lager tydeligere kjøreregler for hva en kirkelig begravelse skal inneholde og ikke inneholde», skriver Dahle og oppfordrer Kirkerådet og Bispemøtet til å ta tak i saken.
