Noen ganger må det forskjellsbehandles

Forrige uke deltok jeg på et seminar om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn arrangert av blant andre Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Holocaust-senteret. Hovedspørsmålet var om det fortsatt kan gis særlige ordninger for Den norske kirke, samtidig som man fastholder et prinsipp om likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

KA er blant dem som i høringssvaret til forslaget til ny trossamfunnslov har sagt et tydelig ja til dette – en vurdering vi oppfatter fikk bred støtte på seminaret, fra blant andre hovedinnlederen, tyske Heiner Bielefeldt, som har vært FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet. Han understreket at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom særstilling og likebehandling: Alle ordninger må ikke være like for alle tros- og livssynssamfunn for at det skal være likebehandling. Ulike ordninger må likevel prøves kritisk, og eventuell forskjellsbehandling må være rimelig og måles opp mot de samme kriteriene.

– Opptatt av andre enn seg selv

Harald Hegstad representerte Kirkerådet på seminaret. Han sa at han ønsker ordninger som både ivaretar likebehandling, samtidig som det tas hensyn til Den norske kirkes særlige stilling. Ifølge Hegstad er det ikke unaturlig at organer i Den norske kirke i høringen har vært særlig opptatt av de fremtidige betingelser for deres egen kirke. Den norske kirke har vel 3,7 millioner medlemmer og tilhørige, mens til sammen vel 600.000 er medlemmer i de andre samfunnene.

Hegstad pekte på at det finnes områder der Den norske kirke ivaretar oppgaver på vegne av samfunnet, og han trakk blant annet fram ansvaret for alle kirkebyggene med store kulturminneverdier. Han understreket også at Den norske kirke trenger større grad av lovregulering enn andre tros- og livssynssamfunn.

Det er maktpåliggende at de store endringene som skjer i forholdet mellom kirke og stat ikke skjer på en måte som bryter den historiske kontinuiteten eller at medlemmene ikke kjenner igjen «sin kirke», understreket Hegstad, som la vekt på at Den norske kirke likevel ikke ønsker å bli favorisert eller få videreført privilegier i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Han understreket derfor at Den norske kirke i kraft av sin posisjon og størrelse har et spesielt ansvar for å være ryddig og bevisst sin rolle, og at majoritetsposisjonen gjør kirken særlig forpliktet til å stå opp for likebehandlingsprinsippet.

Departementet: Vil ha mer likebehandling

Flere av deltakerne uttrykte seg svært kritisk til regjeringens forslag til ny trossamfunnslov. Selv om departementet sier at økt likebehandling har vært en sentral målsetting, så er det nettopp på dette punktet at regjeringen skuffer. Menneskerettighetsjurist Njål Høstmælingen trakk blant annet fram at tilskuddene til de andre tros- og livssynssamfunn er foreslått beregnet med en rekke fradrag knyttet til spesialformål i Den norske kirke.

Også Heiner Bielefeldt mente at flere av forslagene til ny trossamfunnslov ikke bidrar til inkludering og likeverdighet. Kravet om 500 voksne medlemmer for at trossamfunn skal kunne motta offentlig tilskudd, var noe av det han pekte på.

Seminaret bekreftet alt i alt et bærende element i KAs høringsuttalelse: Det er mulig å ivareta viktige anliggender som er spesielle for Den norske kirke uten å tilsidesette prinsippet om likebehandling.

Kritiske til 500-grensen

Kulturdepartementets forslag til ny trossamfunnslov har imidlertid ikke greid dette på en tillitsskapende måte, og her må det gjøres endringer i det endelige lovforslaget til Stortinget. KA har blant annet pekt på at hensynet til likebehandling må vektlegges for å bidra til ro og langsiktighet for en framtidig finansieringsordning. Det er avgjørende at adgangen til å unnta visse formål fra beregningsgrunnlaget for andre trossamfunn, ikke blir anvendt på en måte som svekker tilliten til hele den offentlige tilskuddsordningen.

Jeg har lest mange av høringssvarene fra lokale, regionale og sentrale rådsorganer i Den norske kirke, og her er det tydelig at de ikke bare er opptatt av eget trossamfunn. Det store flertallet av disse høringsinstansene er for eksempel kritiske til at andre tros- og livssynssamfunn må ha 500 medlemmer for å få tilskudd. Dette viser at det ikke er grunnlag for å oppfatte Den norske kirke annerledes enn at man ønsker rimelige vilkår også for de andre trossamfunnene.  

Felles refleksjon

Debatten om likebehandling inngår i en større diskusjon om statens tros- og livssynspolitikk. Det eksisterer allerede en viss diskusjon om selve grunnlaget for offentlig finansiering av tro og livssyn. Her har alle tros- og livssynssamfunn en felles utfordring i skape allmenn oppslutning om en politikk som anerkjenner trossamfunnenes positive samfunnsrolle. Kanskje kan det også gi bedre grunnlag for en felles refleksjon om religionens kritiske sider?

Legitimiteten for at staten i framtiden skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk er framfor alt knyttet til at innbyggerne erfarer at tros- og livssynssamfunnene bygger fellesskap, håp og humanitet.

Øystein Dahle, direktør i avdeling for kirke og samfunn, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter