Ja til både likebehandling og særstilling

Den nye regjeringen ble presentert på Slottsplassen sist onsdag. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Høyre
Publisert: 19/01/2018
Grunnloven har en innebygd spenning mellom Den norske kirkes særlige stilling og generell likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Det er viktig å få avklart hva de som sitter med makten legger i dette.

Det har vært en spennende uke. På tampen av søndagen kom regjeringsplattformen fra Høyre, Frp og Venstre. Tre dager etterpå ble den nye regjeringen presentert på Slottsplassen. To kvinner og en mann fra Venstre har fått plass rundt Kongens bord, og én av dem – partileder og nyslått kulturminister Trine Skei Grande – skal bestyre tros- og livssynspolitikken framover.

For KA, som for veldig mange andre på alle mulige sektorer, er det viktig å danne seg et tydeligst mulig bilde av hva som konkret ligger i de politiske programerklæringene som legges fram ved en slik anledning. I regjeringsplattformen var det – og er det fortsatt – mye vi lurer på knyttet til avsnittet om «tro og livssyn». Det har vi vært tydelige på, og vi har etter beste evne etterlyst avklaringer.

«Fullføre skillet mellom stat og kirke»
Våre spørsmål knytter seg blant annet til fremtidig finansiering av trossamfunn, der Jeløya-erklæringen sier at regjeringen nå vil «vurdere nye finansieringsmodeller for tros- og livssynssamfunn». Vi har også undret oss over regjeringens postulat om at «den enkeltes livssyn er et personlig anliggende» og sett spor av sekularistisk Venstre-politikk i formuleringen «fullføre skillet mellom stat og kirke» (Venstre har programfestet å «fullføre skillet mellom stat og kirke ved å fjerne gjenværende henvisninger til bestemte kirkesamfunn og trosretninger i Grunnloven»). I tillegg stusser vi på at «folkekirken» som begrep er ute og over at «kristen» kulturarv eller andre henvisninger til verdiplattform heller ikke er nevnt.

KrF-leder Knut Arild Hareide har vært ute med mye av den samme kritikken/undringen. I en artikkel i Dagen på tirsdag ble KAs og KrFs bekymring knyttet til tros- og livssynsavsnittet i regjeringsplattformen slått stort opp. Trine Skei Grande – på dette tidspunktet ennå ikke utnevnt til statsråd – avviste at det lå en politisk dreining på feltet bak de nye formuleringene. Så langt er vi fornøyde med de svarene vi har fått, og vi ser fram til å høre mer om hva den nye livssynsministeren tenker og ikke minst hvordan hun vil følge opp høringen om ny trossamfunnslov. 

Ikke representative for mangfoldet
I et innlegg i Vårt Land på torsdag kommenterte fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, «reaksjonene på regjeringsplattformens del om livssynspolitikk». Blant annet tolker hun undertegnedes undring over at den grunnlovsfestede folkekirken er ute av regjeringens programerklæring, som «panikk». Knut Arild Hareide får gjennomgå for sitt spørsmål rundt hva som ligger blant annet i at «den enkeltes livssyn er et personlig anliggende».

Når man leser Bente Sandvigs innlegg, kan man få inntrykk av at det pågår en kamp mellom tros- og livssynssamfunnene her i landet, at det er Den norske kirke mot resten og at Human-Etisk Forbund (HEF) har fått oppgaven som talsmann for minoritetene. Slik er det heldigvis ikke.

Riktignok er HEF det største livssynssamfunnet og nummer tre på hele feltet (bak Den norske kirke og Den katolske kirke), men forbundets meninger om Den norske kirkes rolle i samfunnet og særstilling i Grunnloven er lite representative for det mangfoldet som skjuler seg bak samlebetegnelsen «tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke». Per 1. januar i fjor bestod disse av knappe 620.000 medlemmer. Nesten 340.000 (55 prosent) av dem tilhørte kirkesamfunn. HEF hadde knappe 93.000 medlemmer. Nesten alle de resterende 187.000 tilhørte religiøse trossamfunn.

Ja takk, begge deler
«Likebehandling eller særstilling?» var overskriften på Bente Sandvigs innlegg. Høringen om ny trossamfunnslov viser at de fleste tros- og livssynssamfunn sier ja til begge deler. Dette vises blant annet gjennom et klart flertall for at Den norske kirke skal fortsette å forvalte gravplassene på vegne av fellesskapet. Eksempler på svært forskjellige tros- og livssynssamfunn som mener at «Den lokale kirkes ansvar for gravplassdrift og -forvaltning skal videreføres som normalordning», er Det Muslimske Kultursenter i Aust-Agder, Oslo katolske bispedømme – og Human-Etisk Forbunds eget lokallag i Gudbrandsdalen.

Nå må det understrekes at KAs anliggende ikke er å sikre «sære» ordninger for Den norske kirke. Det vi ønsker, er å få klargjort hvilken rolle Den norske kirke er tenkt å spille i fremtiden. Vi mener det er mulig å la likebehandling være et overordnet og førende begrep, samtidig som man – i tråd med lovforslaget som nettopp har vært på høring – vurderer på hvilke områder og på hvilken måte Den norske kirkes rolle som folkekirke (Grunnlovens paragraf 16) skal komme til uttrykk.

Den norske kirke har en særlig plass gjennom sin historisk betydning, i oppslutning og den rollen som kirkebygg og kirkens nærvær har i alle lokalsamfunn. Samtidig tror vi at tilbudet som gis av et mangfold av tros- og livssynssamfunn tilfører viktige verdier, både for den enkelte og for å skape et livssynsåpent samfunn. I motsetning til Bente Sandvig og Human-Etisk Forbund tror vi at det er mulig å kombinere likebehandling og særstilling. Forutsetningen er blant annet at alle tros- og livssynssamfunn gis likeverdige økonomiske vilkår og at de har likeverdige vilkår for å utøve sin tro og virksomhet i tråd med sin egenart.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone