Finansiering av presters mobiltelefon

Bakgrunn
Fellesrådets forpliktelse til å utbetale godtgjøring til prester for reiser og boligtelefon er regulert i Lov om Den norske kirke (KL) § 14, 2. ledd bokstav f). Nærmere bestemmelser om fellesrådets forpliktelser har departementet gitt i rundskriv F-4-97. Her viser departementet til reglene i Statens personalhåndbok om tjenestetelefon. Stortinget har gjort endringer i KL §§ 14 og 15 som innebærer at staten v/bispedømmerådene overtar ansvaret for disse utgiftene med virkning fra 1. januar 2003. I sin høring til dette lovforslaget, la KA til grunn at utgifter til mobiltelefon for prester ikke blir fellesrådets ansvar, jfr rundskriv nr 32/02.

Presters bruk av mobiltelefon
Etter KA’s oppfatning, er prestetjenesten av en slik art at det i svært mange tilfeller vil være naturlig og hensiktsmessig at prester bruker mobiltelefon i sin tjenesteutøvelse. KA er kjent med at en del fellesråd har gått inn på ordninger hvor de yter godtgjøring til prestene for bruk av mobiltelefon, i ulikt omfang og med ulik dekningsgrad. KA har derfor reist spørsmålet overfor KKD om hvem som skal ha det økonomiske ansvaret for presters mobiltelefon fra 2003.

KKD skriver i sitt rundskriv nr V-21/2002:
«På grunnlag av spørsmål fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vil departe­mentet for ordens skyld presisere at dersom det lokalt er bestemt at presten utstyres med mobiltelefon fordi presten på grunn av sine gjøremål i løpet av arbeidsdagen ikke er tilgjengelig på kontoret, er slik telefon å anse som mobil kontortelefon. I slike tilfeller kommer mobiltelefon inn under bestemmelsene i kirkeloven om kontorhold, jf kirkeloven § 14 d og ny § 15 f.»

KA’s holdning
KA mener at staten i forbindelse med overtakelse av boligtelefonutgifter fra 2003 også burde overtatt ansvaret for presters mobiltelefon, og har tydeliggjort dette overfor departementet. KA vil her gjøre rede for bakgrunnen for sin holdning:
Prestene er som statstjenestemenn omfattet av bestemmelsene i Statens personalhåndbok. Det er disse bestem­melsene som også gjelder for fellesrådets evt. ytelser for presters mobiltelefon.

I Statens personalhåndbok vedr. mobil­telefon heter det:
«Mobiltelefon tilstås som hovedregel ikke i tillegg til boligtelefon. Dersom det anses å være mer hensiktsmessig med mobiltelefon i stedet for boligtelefon, kan staten dekke et tilsvarende beløp for mobiltelefon.
Dersom arbeidsgiver mener det er nødvendig at arbeidstaker av hensyn til tjenesten disponerer mobiltelefon i tillegg til boligtelefon, kan arbeidsgiver låne ut mobiltelefon. Mobiltelefonen kan ikke benyttes til private telefonsamtaler med mindre tjenesten gjør dette nødvendig.
Bare dersom sterke tjenestlige grunner tilsier det, kan det innvilges mobiltelefon på mer permanent basis i tillegg til boligtelefon. I slike tilfeller kan det i tillegg til vanlig dekning av utgifter til boligtelefon også dekkes et tilsvarende utgiftsbeløp for mobiltelefon. Arbeidsgiver kan bestemme at det for mobiltelefon kun skal dekkes utgifter til abonnementsavgift.» 

Dersom fellesrådene har etablert mobiltelefon for presten etter personal­håndbokas første ledd, i stedet for boligtelefon, regner KA med at dette ansvaret overtas av bispedømmerådet.

Når KKD beskriver fellesrådets ansvar for «mobil kontortelefon» som kontorhold, antas dette å være begrenset til annet ledd, dvs til utlån i løpet av arbeidsdagen. For at bruken av en slik mobiltelefon ikke skal bli oppgavepliktig, forutsettes en ordning hvor telefonen er i arbeidsgivers (fellesrådets) besittelse, og tas med fra kontoret til tjenesteoppdrag, og innleveres på kontoret/arbeidsplassen ved arbeids­dagens slutt.

Det er KA’s oppfatning at dekning av mobiltelefon til prester er arbeidsgivers ansvar, selv om vi konstaterer at staten ikke har gått inn og tatt dette ansvaret i samband med omleggingen pr 01.01.2003. Statens ansvar henger etter KA’s oppfatning nøye sammen med at det er prestenes arbeidsgiver som bør vurdere

-     hvilke grenser som gjelder for hva som er prestens arbeidsdag
-     hva slags tilgjengelighet som forventes av presten ut over den tiden som presten velger å være til stede på menighets- eller prestekontoret
-     hva som skal legges til grunn som nødvendig av hensyn til tjenesten
-     hva som er sterke tjenestlige hensyn.

Fellesrådet har verken rett til å kreve dokumentert eller myndighet til å fastsette dette.

Det synes klart at fellesrådet etter gjeldende regler ikke har noen plikt til å dekke utgifter til mobiltelefon til prestene i noen form. KA er i en dialog med departementet om saken, og KA har forventning om at staten går inn og finner en løsning for dette i løpet av kommende år.

KA vil likevel anbefale fellesrådene om å håndtere dette på en måte som ikke rammer menighetslivet på urimelig vis. I den grad fellesrådene viderefører godtgjøringer til prester, minner vi om Skattedirektoratets bestemmelser om innberetning, og skatte- og avgiftsplikt.

Frank Grimstad
adm. dir