Avvergeplikt, meldeplikt og taushetsplikt

Avvergeplikt og meldeplikt

Enhver har plikt til å søke avverget bestemte alvorlige straffbare handlinger, jfr. straffeloven 196. Avvergeplikten gjelder kun når det er mulig å avverge den straffbare handlingen.  

Avvergeplikten går foran taushetsplikten så langt det er nødvendig, og gjelder derfor også for ansatte med yrkesmessig taushetsplikt.

Plikten til å avverge inntrer når man kan hindre at en straffbar handling blir begått/begår. Det kreves kun sannsynlighetsovervekt, ikke sikker kunnskap, før avvergeplikten inntrer.Selv om taushetsplikten ikke hindrer en i å oppfylle avvergingsplikten, er det viktig å være oppmerksom på at man ikke trenger å gi mer informasjon enn det som er nødvendig for å avverge lovbrudet. 

Avvergeplikten er en personlig plikt. Det er ikke nok å «ha meldt fra» til for eksempel overordnede eller annen instans dersom disse ikke gjør tilstrekkelig for å avverge forbrytelsene.

Brudd på avvergeplikten straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Det er også straffbart å medvirke til brudd på avvergeplikten, for eksempel ved å overtale noen til ikke å melde fra til politiet.

Mange yrkesutøvere er usikker på forholdet mellom avvergeplikt, meldeplikt og taushetsplikt, og vegrer seg for å sette taushetsplikten til side. Det er derfor viktig at arbeidsgiver forsikrer seg om at alle ansatte er godt kjent med innholdet i- og forholdet mellom disse pliktene.

Forvaltningsmessig taushetsplikt

Forvaltningsmessig taushetsplikt gjelder for alle tilsatte og rådsmedlemmer i Den norske kirke (forvaltningsloven § 13).

Yrkesmessig taushetsplikt

Enkelte yrkesgrupper er også underlagt yrkesmessig taushetsplikt. Dette gjelder prester (straffeloven § 211), diakoner som er utdannet sykepleiere (helsepersonelloven § 21) og barnehagetilsatte (barnehageloven §§ 20-22). Hva den yrkesmessige taushetsplikten omfatter og hva som unntas er litt ulikt for de ulike yrkesgruppene.

Ressurser:


Powered by Cornerstone