TV-prester er heldigvis ikke ekte prester
«Herrens veier» heter den danske TV-serien som hadde premiere på NRK1 onsdag denne uka. Johannes Krogh (spilt av Lars Mikkelsen) taper bispevalget, går på fylla og er utro. Dagen derpå forretter han begravelse i bakrus og ramler til og med ned i graven selv.
Terje Strømdahl (t.h.) spilte desillusjonert prest i sesong 1 av «Mammon». Foto: NRK
Han er et nytt eksempel på det vi etter hvert kjenner godt fra skjermen: Den utagerende, bitre, kontrollerende, desillusjonerte og/eller mannevonde presten. Sist vi så en lignende figur i en norsk produksjon, var da Terje Strømdahl spilte faren til journalist Peter Verås i første sesong av «Mammon» i 2014.
Som ansatt i kirken kan det være slitsomt å forholde seg til populærkulturens bilde av egen yrkesgruppe. Her gjør man så godt man kan hver dag for å være hyggelig, normal, folkelig og serviceinnstilt, og så kommer det en TV-serie og forkludrer alt. Man har kanskje lyst til å protestere, men ikke for høyt og heftig, for da virker det fort som om man egentlig føler seg litt truffet. Og det er det absolutt siste man vil. Så sitter man der med armene i kors og håper at det går fortest mulig over.
Skiller mellom fiksjon og virkelighet
Det er ikke rart dersom prester og andre kirkelig ansatte blir litt nervøse av å møte en forvrengt versjon av seg selv i dramaserier. Folk flest bruker jo langt mer tid foran TV-en enn i kirkebenkene. Hvis man drar resonnementet – og frykten – langt nok, blir man til slutt sittende og lure på om nordmenns indre prestebilde er formet av Bjørn Sundquist som streng og hissig far i den Oscar-nominerte filmen «Søndagsengler» fra 1996.
Forhåpentlig er det ikke slik. Folk klarer stort sett å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og i den kirkelige virkeligheten, den som flertallet av befolkningen møter med ujevne mellomrom, er presten verken utagerende, bitter, kontrollerende, desillusjonert eller mannevond.
«Svært fornøyd» med kirkens ansatte
Den ferskeste Innbyggerundersøkelsen i regi av Difi (2015) tyder tvert imot på at nordmenns bilde av Den norske kirke og dens ansatte ikke preges nevneverdig av outrerte presteskildringer på film og TV. Kirkelig ansatte scorer 89 av 100 poeng når det gjelder å møte enkeltmennesker med respekt. Samme score oppnås på imøtekommenhet. På gjennomføring av vielser, begravelser, dåp, konfirmasjon og gudstjenester ligger scoren mellom 83 og 87 poeng – alt godt innenfor det som betegnes som «svært fornøyd».
De fleste yrkesgrupper (og andre grupper, for den saks skyld) pleier å ha innvendinger mot fremstillingen av seg selv på TV. Det er en naturlig konsekvens av at historier må ha driv og spenning, og det blir det gjerne mer av dersom rollegalleriet ikke er helt A4 og dersom man tar seg noen kunstneriske friheter. Etter nevnte Mammon-sesong protesterte for eksempel journaliststanden så heftig mot skildringen av arbeidsmetodene til «Aftenavisen» at det ble trukket inn redaksjonell konsulentbistand før innspillingen av sesong 2.
Frustrerende å bli karikert
Og hvis man kjenner seg ubekvem med hvordan kirkeansatte og kristne miljøer fremstilles på skjermen, kan man godt sende en tanke til advokater og dommere, som i alle år har måttet forholde seg til TV-skapte vrangforestillinger om seg selv og faget sitt.
Så vidt jeg vet, lever de godt med det. Det bør også ansatte i kirken forsøke å gjøre, selv om det kan være frustrerende å oppleve seg karikert i annenhver norske dramaserie. Én godt gjennomført dåpssamtale, begravelse eller julegudstjeneste betyr forhåpentlig mer enn fem usympatiske prester på TV. Det handler om å tro at ekte møter med mennesker veier tyngre og huskes lengre enn bilder på en skjerm – og det burde vel egentlig ikke være så vanskelig.
Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
