Kirken må bli mer relevant

Publisert: 23/11/2017
– Kirken presses til å bli mer og mer meningskirke fremfor menighetskirke. Vi må ha ett hovedmål; å være en lokal kirke som er til stede der folk bor. Dette sier spesialrådgiver i KA, Tore Byfuglien. 31. desember har han sin siste dag som fast ansatt i arbeidsgiverorganisasjonen. KA har imidlertid inngått en avtale om fortsatt å kunne bruke Byfuglien til enkeltoppdrag etter nærmere avtale. 

– Kirken står i en krevende tid. Hvor er den kirken som skulle være relevant for folk flest? Den norske kirke må bevare bredden og høyden. Vi må ha fokus på å gjøre evangeliet aktuelt. Alle mennesker må kjenne at det er rom for dem i kirken, sier Byfuglien.

Sett realistiske mål
Spesialrådgiveren er tydelig på at en kirke som skal ha rom for alle, også må ha rom for forskjellighet i måten kirken drives på.
– Enkelte menigheter kan stå i fare for å bli mer innadvendte frikirker enn utadrettet folkekirker. Skal vi klare å forme den utadrettede menighetskirken, må hver enkelt kirke få rom til å forme sin aktivitet ut fra ressursene de har til rådighet. Enten må man ha økonomien på plass til det man planlegger, eller så må man ha evne til å få økonomien opp. Noen menigheter har en enorm mulighet til å mobilisere givere. Det må være rom for ildsjeler og kreativitet i kirka. Dette gir positive forskjeller. Om noen er fattige, kan vi ikke pålegge alle å være det. Og viktigst: Hva vil vi med det vi holder på med? Alt for mange i Den norske kirke har ikke noe konkret og klart svar på dette spørsmålet. Menighetene må formes ut fra nedfelte og realistiske mål. Vi utformer de flotteste strategier frikoblet fra ressursene som er til rådighet lokalt – og uten å settet de realistiske målene. Dermed blir målene kun stressmål, sier spesialrådgiveren.

Nedbemannet seg selv
Tore Byfuglien er i ferd med å avslutte et spennende yrkesliv. Etter teologistudier i Oslo ble han ordinert til ungdomsprest i Trøndelag før flere år i KFUK-KFUM som kretssekretær i Trøndelag og voksen- og studiesekretær på hovedkontoret i Oslo. Det har også blitt 9 år som personalsjef i Røde Kors mellom jobb som personalrådgiver og deretter personalsjef-stilling i Oppegård kommune.
-I Oppegård ble jeg satt til å nedbemanne 60 stillinger. Vi måtte også redusere i ledergruppen, og jeg endte opp med å gjøre meg selv overflødig. Da ble jeg reddet av KA. De hadde behov for en ny medarbeider, og jeg fikk tilbud om å begynne der.  Nå har jeg vært i KA i 14 år. Jeg kjente Frank Grimstad gjennom barnekorarbeidet; der kappes vi om å drive frem det beste barnekoret, ler Tore Byfuglien.

Kirken må bli mer relevant

Mye god samhandling i kirken
I KA har han jobbet med norske kirkestaber og arbeidsmiljøet der. Som spesialrådgiver i KA og «reisende» i stabsutvikling og problemløsing, kjenner han Den norske kirke fra innsiden mer enn noen annen.
– Det meste jeg ser er godt, med staber som fungerer og samhandler på en god måte, sier Tore Byfuglien. Han understreker imidlertid at det ikke er det samme som at de gode stabene er problemfrie. Også her oppstår det fra tid til annen uenighet, ja, kanskje til og med noe som kan ligne på konflikt. 
– Men jeg mener at det ikke er farlig i staber der man vil hverandre vel, bare man tør ta diskusjonene og uoverensstemmelsene når de dukker opp, sier Byfuglien.

Menighetskirken i fokus
Også utenom tiden på jobb er Byfuglien opptatt av den lokale kirken.
– I 19 år har jeg drevet barnekor. Vi kom flyttende med tre barn til et sted der det så å si ikke var noe aktivt menighetsarbeid. For meg ble ansvar for barnekor en viktig måte å bygge menighet på. Vi må jobbe for den levende menighetskirken. Jeg har reist hele landet mange ganger; jeg har sett hvor mye de lokale ildsjelene betyr for å holde liv i en menighet. Men; frivillighetsarbeid må drives sammen med de lokalt ansatte. Både de ansatte og de frivillige må mobilisere for menighetsbygging, sier han.

Barnebarna i sentrum
Nå gleder Tore Byfuglien seg til fritid med barnebarna. Sammen med kona Helga har han tre barn og seks barnebarn.  
– Det har sin pris å være mye på jobbreise. Når du blir oppringt i Hammerfest med spørsmål om å være barnevakt på kvelden, gjør det vondt i hjertet å måtte takke nei. Nå gleder jeg meg til å kunne si ja!, sier han, og fortsetter:
– Jeg tror noe av det viktigste man kan gjøre, er å være der for barnebarna. Se dem sparke fotballkamp og oppleve at de plutselig springer av banen midt i kampen for å gi deg en klem når de ser deg der på sidelinja. Lære dem å spille piano. Dessuten skal jeg bruke tid på Sofiemyr Kammerkor og å dra på hytta med gode venner. Også skal jeg skriver familiekrønike om egen oppvekst som en hilsen til barn og barnebarn. Det har skjedd en enorm utvikling siden jeg vokste opp på et lite småbruk der vi var med på å slakte dyra og levde livet uten hjelm og elektroniske dingser. Det var ingen selvfølge at jeg overlevde barndommen med en oppfinnerbror som testet hjemmebygd helikopter ved å putte meg inni og slippe konstruksjonen utfor et bratt jorde med håp om at det skulle lette. «Skænsevegen» blir tittel på boka, og den skal skrives fremoverlent, sier en leende Byfuglien. 

Et privilegert liv
– Jeg har vært så privilegert gjennom et spennende liv. Jeg har fått armslag, muligheter og utfordringer. Ikke en dag har jeg grudd meg for å gå på jobb. Jeg har vært opptatt av å ha perspektiver på det jeg har gjort; det gir motivasjon. Jeg er ikke opptatt av om det har vært noen rød tråd i alt jeg har gjort. Det jeg håper, er at jeg har satt igjen noen spor etter meg der jeg har vært. Også er jeg takknemlig for at jeg får avslutte yrkeslivet mitt her i KA. Det har vært et spennende og godt sted å være, understreker spesialrådgiveren.
Alderdommen frykter han heller ikke.
– Da jeg var personalsjef i Oppegård, ansatte jeg dyktige folk på sykehjemmet. Der vet jeg at jeg vil bli godt ivaretatt når den tid kommer, sier Tore Byfuglien.

Marit Momrak Wright 

Del i sosiale medier:

Powered by Cornerstone