Reformasjon 2017: Seminar om Luther og minoritetene
Hvordan utviklet nasjonalstaten seg etter reformasjonen mot religiøs og konfesjonell enhet, etter prinsippet Cuius regio, Eius religio (Fyrstens tro skal være folkets tro)? Hvordan ble dette brukt til å ramme religiøse og etniske minoriteter og annerledes tenkende av alle slag?
Bente Engelsen
Seminaret ser på de teologiske, politiske og historiske røttene, og hvordan dette er kommet til uttrykk særlig de siste 100 år.
Under seminaret innleder blant annet to aktive samfunnsaktører; idehistoriker Bente Engelsen og tidligere utenriksminister Knut Vollebæk.
Bente Engelsen vil trekke en tidslinje der vi følger utviklingen av hvordan fyrster og konger brukte - og misbrukte - kirkemakten, fra Luthers tid og fram til Eidsvoll 1814. Da vedtok man en grunnlov med totalitært, kongelig religionsstyre.
– Kjernen i foredraget er grepet Luther tok for å få gjennomført en reformasjon av samtidens kirke. Kirkens egen overhøyhet, paven, motsatte seg enhver reform, og Luther henvendte seg i stedet til den verdslige - og kristne - øvrigheten i de tyske småstatene. Han appellerte til dem om å bruke ordensmakten som var gitt dem av Gud, til også å skape orden innen kirken. Kall sammen et konsil (kirkemøte), var Luthers tanke, sier Engelsen.
Luthers andre grep var å utlegge sin nyvunne forståelse av det allmenne prestedømmet med fyrstene som mottakere. Enhver hadde rett til å tolke Skriften, mente Luther. Det gjaldt også fyrstene – og slik kunne de under et verdslig innkalt konsil uttale seg overfor paven med evangeliene i ryggen.
Noe konsil fant aldri sted. Men forlengingen av myndighet som Luther ga den verdslige øvrigheten da han ba dem ordne opp i kirkens affærer, skulle vise seg å bli en "gavepakke av makt" til de fyrster og konger som innførte evangelisk-luthersk religion i sine riker.
– Makt over kirken ga en til da ukjent kontrollmulighet over befolkningen. Gjennom århundrene etter Luthers tid visste da også fyrstene – og dansk-norske konger – å bruke kirkemakten for alt den var verdt. Langt utover Luthers mandat, sier idehistorikeren.
Knut Vollebæk
Knut Vollebæk vil deretter sette maktbruken og maktmisbruken overfor minoritetene i Europa og Norge i dag inn i Engelsens sammenheng.
– 90-årenes Balkankriger har vist oss at tvangsassimilering ikke fungerer. Motsetninger mellom etniske grupper kan resultere i alvorlige konflikter. Derfor er en god integreringspolitikk sikkerhetspolitikk, ikke veldedighet. Mange europeiske politikere spiller bevisst på etnisitet. Den etnosentriske bølgen skaper konflikt både ved en ekskluderende politikk, hvor minoriteter marginaliseres i samfunnet, og ved en ekspanderende politikk hvor man spiller på etnisk slektskap for å få innflytelse i naboland, sier Vollebæk.
– Når vi i dag snakker om sikkerhet og terrorisme, kan det virke som om menneskerettigheter, inkludert minoritetsrettigheter, må settes til side på grunn av trusler. Menneskerettigheter presenteres som en luksus vi ikke har råd til. Det er å snu saken på hodet. Nettopp fordi våre multietniske samfunn utfordrer vår stabilitet og sikkerhet, må vi arbeide enda mer aktivt for å inkludere alle.Vi bør snakke om «integrering av samfunnet», ikke at noen skal «integreres inn» i et samfunn. Integrasjon er en dynamisk prosess hvor både majoritet og minoritet forandrer seg. Integrering er aldri fullført en gang for alle, sier Knut Vollebæk.
