Den vanskelige dobbeltrollen - byråer som tilbyder av gravferdsseremonier

Når man mister en av sine nærmeste er ofte de praktiske utfordringene det man er minst forberedt på. Begravelsesbyråene spiller her en viktig rolle.

Bransjen fortjener i hovedsak anerkjennelse for den kvaliteten de tilbyr i sin rolle som tilrettelegger og rådgiver for sørgende. Rollen som kommersiell aktør overfor mennesker i en sårbar situasjon stiller imidlertid store krav til ryddighet, åpenhet og bevissthet om etiske dilemmaer.

En av byråenes oppgaver vil være å avklare hva slags seremoni de pårørende ønsker i forbindelse med avskjeden med den avdøde. Om lag 90 % velger seremoni i Den norske kirke, men de fleste tros- og livssynssamfunn har sine alternativer. De etterlatte kan også velge å ikke ha noen seremoni, eller de kan lage en mer privat seremoni i egen regi.

Det nye alternativet som noen begravelsesbyråer nå tilbyr, er såkalt livssynsåpen seremoni. Byrået bistår da i utarbeidelse av en egen seremoni, og tilbyr byråets egen seremonileder og taler. At det tilbys seremonier i regi av andre aktører enn de etablerte tros- og livssynssamfunn er uproblematisk.

Utfordringen består i at begravelsesbyråene da ikke lenger bare er tilrettelegger, rådgiver og mellomledd mellom sørgende og Den norske kirke (evt. andre tros- og livssynssamfunn) - Byrået blir i tillegg selger av en ny tjeneste, i konkurranse med en av sine nærmeste samarbeidspartnere.

Det er en krevende dobbeltrolle i det ene øyeblikket å være mellomledd mellom sørgende og kirke, for så i det neste å være konkurrent til kirka som tilbyder av seremoni.

"Markedsføring av såkalt «livssynsåpen» seremoni signaliserer åpenhet og fleksibilitet, men kan samtidig være et bidrag til privatisering av livsritene." 

Jeg vil ikke påstå at det ikke lar seg gjøre å utvikle retningslinjer og aktsomhet som gjør denne dobbeltrollen akseptabel. Men jeg vil mene at bransjen ville vært tjent med en tydeligere formidling av hvilke prinsipper og verdier som ligger til grunn for deres praksis i dette krevende landskapet.

Markedsføring av såkalt «livssynsåpen» seremoni signaliserer åpenhet og fleksibilitet, men kan samtidig være et bidrag til privatisering av livsritene. 

Mediene trenger også en utfordring i møte med byråer som tilbyr seremonier. Vi ser med jevne mellomrom medieoppslag om befolkningens nye preferanser og ønsker om gravferdsseremonier.

Saken ledsages gjerne av et intervjuobjekt fra et begravelsesbyrå som uten kritiske spørsmål blir sannhetsvitne på at trenden nå går i retning av mer individuelt tilpassede seremonier, som begravelsesbyråene selv tilbyr.

Byråene bør ikke bli overrasket hvis deres nye praksis også gjør noe med samarbeidsrelasjonen til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. I dag har byråene mye av kontakten med de etterlatte, og det er etablert en rollefordeling mellom byrå og kirke som er preget av tillit.

På mange måter har kirken kanskje overlatt alt for mye av gravferdens regi til byråene. Når byråene selv blir aktører i konkurranse med trossamfunnene, utfordres Den norske kirke bl.a. til å gjennomtenke behovet for en tettere kommunikasjonen med de etterlatte -  uavhengig av byrået.

Og Den norske kirke må diskutere hvordan man møter ønsket om mer individuelt tilpassede seremonier som samtidig har substans, slitestyrke og liturgisk holdbarhet.

Øystein Dahle er direktør i avdeling for kirke og samfunn i KA.