Ved et 20-årsjubileum

I 2017 feirer vi 500 år for tesene på kirkedøra i slottskirken i Wittenberg.

Vi feirer også at det sentralt er opprettet et nasjonalt rettssubjekt i Den norske kirke.

Det er ikke å forvente at Kirkelovens 20 års-jubileum får like mye oppmerksomhet.

20 år er heller ikke et veldig rundt tall. Det kan likevel være grunnlag for å reflektere over hvilke erfaringer man har gjort seg siden 1997. Ikke minst fordi man står overfor en ny runde med endringer når Stortinget tar fatt på lovregulering og finansiering av tros- og livssynsfeltet i Norge.

Følger vi regjeringens plan blir det heller ikke noe 25 års-jubileum. Det er varslet en helhetlig rammelov før 2022.

Stortinget behandlet i 1996 lovproposisjonen som førte til dagens kirkelov, ny gravferdslov og lov om Opplysningsvesenets fond. Alle de tre nevnte lovene er oppe til vurdering i dette jubileumsåret.

Kirkeloven trådte i kraft i 1997 og innebar en juridisk selvstendiggjøring av soknet fra kommunen. Kommunestyret ble ikke lenger «styre i kirkekassen». Over 6000 tilsatte ble overført fra kommunen til kirkelig fellesråd som arbeidsgiver.

Hvilke grunnleggende verdier var det Stortinget bygde det nye lovverket på?

Noen viktige stikkord: Demokrati, offentligrettslig regulering, profesjonalitet og kontakt med lokalsamfunnet.

Den lovfestede lederstillingen «kirkeverge» skulle ivareta arbeidsgiveransvaret, styrke demokratiet og kvalitet i forvaltningen.

Slik ble det bygd et rammeverk av kvalitet og profesjonalitet rundt menighetene – «menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet», som det står i §9.

Daglig leder for menighetsrådet var det ikke råd til. Det betydde at «daglig leder» for menighetsrådets virksomhet ble noe menigheten «kan» ha, men ikke må ha.

Hva har skjedd på disse 20 årene? Til tross for at dette var viktige reformer for kirke og lokalsamfunn, er det gjort lite systematisk evaluering av og forskning på reformen.

Unntakene er vel IRIS-rapporten om evaluering av den lokale kirkes ordning som ble lagt fram våren 2015.

Rapporten gir fellesrådene ros på nær sagt alle områder - med unntak av forholdet til menighetsrådene. Der har fellesrådene blitt for «sterke» og det etterlyses mer samstyring i forholdet mellom fellesråd og menighetsråd.

Det er naturlig å se dette i sammenheng med fravær av lovfesting og derav manglende finansiering, men dette ble ikke belyst i rapporten.

En form for evaluering ligger det også i Kirkerådets høring om «Veivalg for ny kirkeordning». Den viser at om lag 80% er godt fornøyd med endringene fra 1997. Også den kirkelige gravferdsforvaltningen har høy tillit og profesjonalitet.

Det er gode grunner til å si at de grepene som ble tatt for 20 år siden var vellykkede.

Nå kommer ny tros- og livssynslov på høring. Stikkordene er deregulering og privatisering av Den norske kirke.

20 år er både lang og kort tid i kirke- og livssynspolitikken. Vi skal fortsette å videreutvikle politikk og lovgivning på dette feltet. Kirkemøtet vedtok i 2015 at man ønsker en egen kirkelov som er kortere enn dagens, men som inneholder bestemmelser som reflekterer mange av de viktige verdiene fra 1997.

Modernisering av kirkelovgivningen blir vellykket hvis man gjenbruker noen slitesterke byggesteiner som har vist seg å virke: Gjennomsiktighet, profesjonalitet, demokrati og nærhet til lokalsamfunnet.
 

Frank Grimstad er administrerende direktør i KA