Skal biskopen tilsettes eller velges?

Tidligere het det om biskopene, som det fortsatt heter om Kongens embetsmenn, at de «velges og beskikkes» av Kongen.  Etter grunnlovsendringen av 21. mai 2012 og tilhørende endringer i kirkeloven, ble oppgaven «å tilsette» biskoper gitt til Kirkerådet.  Fra 1. januar 2017 er også denne bestemmelsen tatt ut av lovverket.

Framtidas utpekingsform står dermed åpen. Hovedspørsmålet er om det isteden for dagens modell, bør etableres en ren valgordning eller en ordinær utlysningsprosess. I høringsnotatet Kirkerådet har sendt ut, fremføres fordeler og ulemper ved ulike ordninger.

Valgt eller tilsatt leder

Forslaget om en ordinær utlysingsprosess, er så langt lagt til side.  Som begrunnelse viser høringsnotatet til at denne modellen fikk lite støtte da ideen ble luftet i en tidligere kirkelige høring. Det er ikke usannsynlig at utfallet kan henge sammen med at de høringsinstansene som uttalte seg, i stor grad er de samme som i dag har stemmerett før endelig tilsettingsvedtak blir fattet.

I andre lutherske kirker er det vanlig at biskoper utpekes ved valg.  Noen kirker har etablert synodevalg (Kirkemøtevalg). Andre har etablert et elektorsystem der geistlige og leke elektorer stemmer etter nærmere vekting.

Kirkemøtet har i 2007 uttrykt ønske om innføring av en lignende ordning i Den norske kirke. Også drøyt ¼ av lokalkirkelige høringsinstanser uttalte seg til støtte for en valgordning så sent som i 2015.

At øverste leder rekrutteres gjennom valg, er like fullt uvanlig i norsk arbeidsliv. Unntak har på dette området vært universitetssystemet der ordningen med valgt rektor - som også er styrets leder -  har vært normalordningen helt fram til i fjor.

Begrunnelsen for lovendringen var behovet for sterkere strategisk styring av sektoren, behovet for økt profesjonalitet i lederutøvelsen og erkjente rollekonflikter når den som innehar styrelederrollen samtidig skal fylle rollen som valgt leder. Debatten om valgt eller ansatt leder pågår fortsatt innenfor akademia,  innenfor den enkelte institusjon. Loven åpner fortsatt for å gjøre vedtak om å videreføre gammel ordning.

Nylig uttalte professor Frank  Aarebrot (UiB) at den viktigste grunnen til å beholde ordningen med valgt og ikke tilsatt rektor er å sikre seg et «vern mot blårussen». Rektor bør fortsatt velges på en måte som involverer alle ansatte, hevder han, og ikke ved hjelp av anonyme konsulenter fra blårussfirmaer med kompetanse på lederskap.

I mer neddempet form argumenteres det for at ordningen med en internt valgt rektor i større grad oppfattes å beskytte den akademiske frihet, modellen sikrer rektor den nødvendige kollegiale støtte og fungerer i tråd med universitetsdemokratiske prinsipper.

Hybrid løsning å foretrekke?

Valg mellom utpekingsmetoder aktualiserer både verdier og maktforhold, symbolikk og realiteter.  Sideblikket til rektordebatten i akademia er interessant, men likevel ikke fullt ut sammenlignbart med bispeutnevninger i Den norske kirke.

Dagens kirkelige ordning for utpeking av biskoper er en hybridløsning. Først en rådgivende avstemming, deretter tilsetter Kirkerådet.  Hybride løsninger har sin styrke i å kombinerer det beste fra to eller flere modeller.  Dårlige hybrider, gir verken eller.

Gitt noen klargjørende  forbedringer, er kanskje en hybridordning fortsatt å foretrekke?

Gitt noen klargjørende  forbedringer, er kanskje en hybridordning fortsatt å foretrekke?

Valgmodellen har sin styrke i at den kan bygge en bredere, internkirkelig tillitsplattform enn det et sentralt tilsettingsorgan alene vil kunne. Utfordringene knytter seg bl.a til stemmeretten – at den oppleves rettferdig fordelt. Det gjør den ikke fullt ut i dagens ordning.

For eksempel er det vanskelig å finne noen utdypende begrunnelse i høringsnotatet for at kun vigslede ansatte skal ha stemmerett. Høringsnotatet bidrar heller ikke til å tydeliggjøre premissene for hvorfor kirkelig ansatte i det hele tatt skal ha en så tung innflytelse i prosessen. Det hadde fortjent å bli bredere belyst, ut fra flere perspektiver.

Tilsettingsmodellens fortrinn er at den etablerer en tydelig ansvarsrelasjon mellom overordnet styrings/tilsettingsorgan og biskopen. Det er særlig viktig ettersom biskopen er delegert betydelig personalansvar overfor prestetjenesten.  Dernest bekrefter den nødvendigheten av en samlet kompetanse – og egnethetsvurdering av kandidatene, slik en ellers gjør ved rekruttering til tyngre lederstillinger. Også her kunne en ha ønsket seg et fyldigere notat.

Fristillingen av Den norske kirke fra staten tilsier behov for en grundig gjennomgang med sikte på avklaring av kriterier som bør tillegges vekt ved framtidig utpeking av biskoper. Det samme vil gjelde ved rekruttering til øvrige kirkelige lederstillinger.