Post Kirkemøtet...

Det 33. Kirkemøte er historie. Det vil bli husket for det historiske vedtak om vigselsliturgi for likekjønnede. En viktig milepæl.

Etter å ha vært tilstede på alle Kirkemøter er det mange positive trekk å se i utviklingen av Kirkemøtet som et viktig strategiorgan og møteplass i Den norske kirke.

For at Kirkemøtet skal fortsette å utvikle sine arbeidsformer, legitimitet og rolleforståelse er det imidlertid viktig å stille spørsmål som gir løpende diskusjon om den videre utvikling.

Hvordan utvikler det demokratiske fundament og den demokratiske kultur seg?  Ikke minst etter de endringer som har skjedd pr. 1.1.2017.

Ved siden av vigselssaken var det denne gangen saken om «Forsøk  med alternativ arbeidsgiverorganisering etter virksomhetsoverdragelsen» som var viktig for medlemmene i KA.
 Den nære historie er «Veivalgsdokumentet» som gikk til alle menighetsråd og fellesråd og den påfølgende oppsummering fra Kirkerådet.

Saken egner seg godt som eksempel for en diskusjon om hvordan sikre legitimitet i demokratiske prosesser, om Kirkemøtets roller og rolleforståelse.

Etter min oppfatning har Kirkemøtet(minst) tre roller:
• Øverste demokratiske organ i trossamfunnet Dnk med bl a ansvar for å tenke strategi, organisering og helhet for folkekirken
• Arbeidsgiver for prestene og tilsatte i regionale og sentralkirkelige råd
• Fordeler av de 2 milliardene som staten tildeler det sentrale rettssubjekt

Hvilken av disse rollene inntar Kirkemøtets medlemmer i behandlingen av saken for forsøk?

Hvilken av disse rollene inntar Kirkemøtets medlemmer i behandlingen av saken for forsøk?
Var de arbeidsgiver for de omlag 25 % av kirkens ansatte, eller var de opptatt av hva som var strategisk utforming av hele organisasjonen for å bygge opp under hva det vil si å være godt organisert kirke i møte med utfordringene de neste 20 år?

Svaret er vel at begge rollene var fremme i diskusjonen og vedtaket. I mange innlegg ble det argumentert ut fra arbeidsgiverrollen.

Hvordan skal Kirkemøtet føre saken om kirkens organisering videre når man i så stor grad inntar arbeidsgiverrollen i saken om forsøk?

Saken endte da også opp med et vedtak som knapt kan kalles forsøk. I stedet for å søke kunnskap og erfaringer med ulik arbeidsgiverorganisering, og stimulere til strategisk nytenkning så ble det lagt store begrensninger og betydelige kontrollmekanismer.

Det er tilsettingsmyndigheten som det nå skal bli mulig å «flytte» mellom rettssubjektene. Alle rettsubjektene er nå medlem av KA og både for det nasjonale rettsubjekt og soknene har det for KA vært viktig å påpeke at dette er risikabelt.

Derfor har KA anbefalt reelle forsøk som ville komme inn under arbeidsmiljølovens kap. 16. Poenget med det er både at man da hadde fått en reell utprøving av de målsettinger Kirkemøtet har og at denne type forsøk i langt større grad ville sikret arbeidstakere via det regelverk som da slår inn.

Kirkemøtet fremstår i denne saken ikke som pådriver for å nå de politiske målsettinger om forenkling av organisasjonen og om  felles arbeidsgiveransvar som Dnk har gjentatt og gjentatt gjennom flere valgperioder.

Det er i ferd med å bli et økende legitimitetsproblem for Kirkemøtet.
Å sikre bedre rammebetinglser for styring og ledelse er i tillegg helt avgjørende i lys av den kirkelige utvikling.

Det er et signal når mange ledere av kirkelige fellesråd nå føler dette så frustrerende at de vil organisere seg for å fremme det syn som 80% har støttet i veivalgshøringen.

Fellesrådslederne samler seg nå, og i mediene reiser de spørsmål ved Kirkemøtets legitimitet. Ethvert demokratisk organ må til enhver tid være bevisst sin rolleforståelse og arbeide for å sikre sin legitimitet.

Det 33. Kirkemøtet er over. Det trengs mye klokskap når Kirkemøtet skal videreutvikle kirkens demokratiske struktur, bygge tillit og styrke sin legitimitet. Vårt felles ønske om en livskraftig folkekirke krever en synode med legitimitet og sterk jordledning til det lokale.