Mot en løsning på kirkens lederfloke?

Det første Kirkemøtet i denne valgperioden  konkluderte i april 2016 med at gjeldende todelte organisering av Den norske kirke skal opprettholdes.  Både stiftsdirektører, biskoper, proster og kirkeverger er derfor «fortsatt med» i den kirkelige ledelseskabalen på mellomnivået.

Kirkemøtet 2016 vedtok samtidig at det fra 2020 skal etableres en ny lokal lederrolle som kan samle styringssignalene fra begge strukturer inn mot den enkelte ansatte/stab. Denne lederstillingen må man anta Kirkemøtet mener vil dempe ulempene ved å videreføre to arbeidsgiverlinjer.

Det er grunn til å glede seg over Kirkemøtets engasjement for hvordan ledelsesutøvelsen fungerer på lokalt kirkelig plan. Fellesråd og menighetsråd har i snart tyve år forsøkt å fremskaffe økonomi og definere handlingsrom for lokale lederstillinger. At Kirkemøtet deler erkjennelsen av at menigheter, og særlig de med  store kirkestaber, trenger både styring og ledelse, er bra.

Debatten etter Kirkemøtet 2016 har i stor utstrekning handlet om hvem som vil egne seg til å gå inn i en ny slik rolle.  Noen hevder at det er soknepresten som er den selvskrevne. Andre hevder at presten er uaktuell grunnet sitt medlemskap i  menighetsrådet eller at rollen generelt må tilbys den som fremstår som best kvalifisert. Diskusjonen viser at det finnes ulike tilnærminger og perspektiver på dette spørsmålet.  

Før lederkabalen løses, må uansett noen viktige forutsetninger avklares:

Finansieringsspørsmålet

Verken stat eller kommune har  ansvar for å finansiere administrative lederstillinger på soknenivå. Kirkemøtet ser ikke ut til å ha forutsatt at daglig lederfunksjonen tenkes ivaretatt innenfor rammen av sokneprestens tjeneste (det tilskudd staten yter til Den norske kirke) da  vedtaket er tydelig på at lederkabalen er åpen. Behovet for å få fram en realistisk ressursberegning av hva som må  antas å medgå dersom en slik rolle skal forsvarlig etableres, må derfor sies å være stort.

Ledelsesforståelsen i et kirkedemokrati

Den norske kirke består av drøyt 1200 lokale rettssubjekt (sokn) samt fra 1.1.17 også av et nytt rettssubjekt - rettssubjektet Den norske kirke. Alle rettssubjektene har ett eller flere demokratisk valgte styringsorganer som innehar det overordnede ansvar for virksomhet og personale.  Ledelse utføres på delegasjon fra disse,  i lojalitet mot de mål og prioriteringer som vedtas av kirkens valgte medlemmer. 

Den lederstilling Kirkemøtet har tegnet ut, vil ut fra dette måtte forstås som definert inn i en to- eller tredelt lojalitetsrelasjon. Eksisterende daglige ledere i menighet er de som i dag har mest erfaring med slike lederstillinger, med sin relasjon dels til et menighetsråd og dels til kirkelig fellesråd ved kirkevergen. Selv om begge disse organer opptrer på vegne av samme rettssubjekt, kan posisjonen by på spenninger og vanskelige lojalitetskonflikter.  Å føye til en ytterligere ”ekstern” lojalitetsrelasjon  til en  arbeidsgiver/rettssubjekt man ikke selv er tilsatt i  -   vil medføre at den aktuelle leder vil kommer under ytterligere lojalitetspress.

 Intet styre med engasjement og ansvarsfølelse  kan nøye seg med mindre enn 100 % lojalitet fra den som skal ivareta rollen som daglig leder i egen virksomhet. 

Sett fra de demokratiske styringsorganers perspektiv, vil det også måtte gjennomtenkes hvordan relasjonen mellom styre og leder skal defineres og utøves dersom lederrollen skal ivaretas av en arbeidstaker ansatt hos en annen arbeidsgiver med lojalitetsplikt overfor denne.  Intet styre med engasjement og ansvarsfølelse  kan nøye seg med mindre enn 100 % lojalitet fra den som skal ivareta rollen som daglig leder i egen virksomhet. 

Modellen synes å forutsette at det må være opp til den lokale samordnede leder å foreta avveiningen mellom de to virksomhetenes mål,  dersom det oppstår behov for å avveie ulike prioriteringer i det daglige. Handlingsrommet for den enkelte leder vil dermed kunne bli betydelig. Det vil igjen kunne utfordre både det kirkelige demokratiet styringsrett og svekke rammebetingelsene for ansattes medbestemmelse.  

Å få belyst disse forhold vurderes som avgjørende for om Kirkemøtets vedtak i det hele tatt lar seg gjennomføre økonomisk og praktisk.  Det er også av stor faglig og prinsipiell interesse å få belyst mulige virkninger av modellen for det kirkelige demokrati, herunder kirkens bedriftsdemokrati, inkludert samhandlingen mellom politikk, ledelse og administrasjon innenfor en folkekirkelig kontekst.

I mellomtiden bør arbeidet for å sikre gjensidig forpliktende samhandling mellom KR/bispedømmerådene og de kirkelige fellesråd intensiveres.  Den landsdekkende og fristilte folkekirke trenger et samlet og samtenkt lederskap allerede nå.

Marit Halvorsen Hougsnæs,
direktør, arbeidsgiveravdelingen i KA