KA-bloggen uke 2

Fri folkekirke?

Publisert: 13/01/2017
Ulike ord og begreper er blitt brukt for å beskrive den situasjonen Den norske kirke har fått fra og med 2017; selvstendig folkekirke, fri folkekirke og andre uttrykk som prøver å beskrive det nye. En parole som brukes er at «kirken er fri fra staten, men ikke fra folket.»

Samtidig peker Human-Etisk forbund på 10 punkter som viser at vi fortsatt har en form for statskirke (Aftenposten 05.01.17).

Det er derfor krevende å kommunisere det sammensatte bildet av endring og kontinuitet. Vi vet lite om reaksjonene blant kirkens tilsatte og medlemmer. Jeg registrerer en viss ambivalens og usikkerhet. Både en viss lettelse og litt vemod. Få strutter av glede over den nyvunne selvstendigheten.

Domkantor Kåre Nordstoga kommenterte overgangen slik på sin Facebook-profil: «Jeg håper det blir mer en fri folkekirke enn en folkelig frikirke».  Kanskje gir han uttrykk for hva mange tenker. Frikirke bør jo være en positiv assosiasjon, men i denne sammenhengen tolker jeg hans hjertesukk utfra en kjærlighet til folkekirketradisjonen.

Det oppleves vanskelig å se hva vi er «fri fra». Reformbevegelsens kamp mot en bestemmende stat stilnet litt da statsråd Gudmund Hernes på 1990-tallet gjorde Kirkemøtets egne målsettinger som grunnlag for statens kirkepolitikk.

Vi har hatt en statskirke der staten i stor grad har anerkjent og styrket kirkens egne organer. Etter dette ble debatten primært preget av den prinsipielle problemstillingen fra Bakkevig 1: Staten er for alle, men kirken er for dem som vil tilhøre den.

Her ble viktige premisser for en fornyet tenkning om forholdet mellom kirke og stat drøftet. Det er imidlertid vanskeligere å oppnå følelser for religionspolitiske prinsipper når staten ikke har vært en undertrykkende «motpart».

Retorikken nå ved overgangen er heldigvis snudd fra «Alt skal bli som før» til «Vi vil bli en bedre, åpnere og rausere folkekirke». Men greier vi å skape engasjement og motivasjon for endringene som nå skjer?

Selvstendiggjøringen av den lokale kirke ved reformen i 1996 ga innsprøytning til det lokale kirkelige demokrati. Nyopprettede kirkevergestillinger bidro til å fornye lekfokets engasjement og deltagelse. Nå er det Kirkemøtet som får mer makt og myndighet, - ikke så mye til organisering, men til å styre økonomi og prestetjenesten.

Hva skal kjennetegne en «sterk og tydelig» sentralmakt i kirken? I enhver organisasjon vil sentrale organer alltid leve med fristelsen til å samle makt på egne hender. Kirkemøtet må derfor ikke «ta for mye Møllers tran» men heller tilstrebe å myndiggjøre. Kirkemøtet lykkes hvis de bidrar til engasjement og får andre til å vokse.

Når Kirkemøtet nå er dominert av en gruppering som har valgt navnet Åpen Folkekirke, bør det ligge godt til rette for en slik retning.

Det gjelder de tilsatte og de frivillige i hele kirken. Det gjelder også ulike fagmiljøer i kirken som kan utvikle strategier og bidra med faglig kompetanse innenfor mange områder.
Til syvende sett handler det også om økonomi og organisasjon for å kunne være en landsdekkende folkekirke.

Det er da grunn til å blankpusse de verdiene som Luther bidro med når det gjelder kall, motivasjon og tiltro til alminnelige kristelige mennesker som tar sin tro på alvor.

Etableringen av rettssubjektet Den norske kirke skjer ved inngangen til markeringen av reformasjonsjubileet. Det er da grunn til å blankpusse de verdiene som Luther bidro med når det gjelder kall, motivasjon og tiltro til alminnelige kristelige mennesker som tar sin tro på alvor.  Luthers lære om det allmenne prestedømme var en frigjøringsrevolusjon som legger grunnlaget for en fornyelse av medlemmenes deltagelse i kirken.

Frank Grimstad,
Administrerende direktør i KA
 

Del i sosiale medier:
Powered by Cornerstone