Kommunereform, kirkeordning og prestetjeneste

I Martin Enstads innlegg på verdidebatt trekker han linjer mellom kommunereform og arbeidet med framtidig kirkeordning i Den norske kirke. Jeg har imidlertid motforestillinger til flere av Enstad løsningsforslag for en framtidig kirkeordning.

En omfattende kommunereform vil medføre stor omstilling i Den norske kirke, og det er positivt at Enstad i sitt innlegg vil drøfte hvilke muligheter og utfordringer en slik omstilling har for kirkelig organisering og ledelse.

Øystein Dahle

Fortsatt to arbeidsgiverlinjer

Enstad vesentlige anliggende synes å være ønsket om å videreføre dagens todelte struktur der prestene utgjør en egen arbeidsgiverlinje, mens alle de andre i kirka er tilsatt av et sokneorgan. Enstad er lite opptatt av å drøfte noen av de store kostnadene som den todelte strukturen påfører kirka når det gjelder svekket felles målfokus, krevende samarbeidsforhold, planlegging på tvers av linjer, unødig ressursbruk og vanskelig konflikthåndtering. I stedet omtales ønsket om èn arbeidsgiverlinje som et «saliggjørende mantra som bør revurderes». Det framstår som et uklokt signal fra en lederkandidat i Presteforeningen at ønsket fra flere Kirkemøter og de fleste arbeidstakerorganisasjonene på kirkelig sektor omtales på denne måten.

Enstad er mest opptatt av mulighetene som en fortsatt todelt struktur kan gi. Her legges vekt på at prestene skal være biskopens, bispemøtes og Kirkemøtets forlengede arm inn i menighetene. Det skal være prestens oppgave i menighetsråd og fellesråd å sørge for at vedtak i Kirkemøte og bispedømmeråd følges opp lokalt. Enstad ønsker å gi menighetsprestene et hovedansvar i å ivareta det nasjonale og regionale kirkedemokratiet slik at det lokale kirkedemokratiet ikke blir for dominerende.

De fleste vil være enig i at det er behov for ordninger som ivaretar balansen mellom lokalkirkelig selvstendighet og sentralkirkelig styring. Jeg er imidlertid usikker på om det er rett vei å gå å legge så stor del av dette ansvaret på prestene. Når kirkemedlemmer omtaler den lokale presten som «presten vår» sier det mye om styrken i prestenes lokale tilhørighet. Hvis prestene i økende grad skal få rollen som utsendte medarbeidere fra den nasjonale kirke, vil prestens lokale identitet bli svekket Også hensynet til prestenes faglige selvstendighet og forkynnelsens frihet blir utfordret av Enstads vektlegging av sentralkirkelige planer og programmer som retningsgivende for prestetjenesten. (Hvorfor er det så viktig å sikre prestetjenestens organisatorisk uavhengighet fra den lokale kirke, samtidig som det ikke gis noen motforestillinger til å knytte presten til kirken sentralt? Hvordan vil prestenes rolle bli preget av dette? )

Det er behov for tilsyn i kirka, og det er nødvendig at Kirkemøtet på flere områder kan opptre på vegne av hele Den norske kirke. Utfordringene det er å stå i dilemmaet mellom lokal frihet og forpliktelsen på et større fellesskap omfatter alle kirkelig tilsatte. Ordninger for tilsyn og ordninger som binder kirka sammen bør i prinsippet omfatte både rådsorganer og tilsatte.

Hva er åndelig ledelse?

Enstad omtaler flere ganger behovet for åndelig ledelse i kirken. I tillegg omtaler han kirken som en åndelig organisasjon og institusjon, og han peker på åndelige oppgaver i menigheten. Det er imidlertid uklart hvordan Enstad forstår begrepet åndelig, selv om det er en tendens til at begrepet åndelig i hovedsak knyttes til biskoper og prester. Bruk av begrepet åndelig i en diskusjon om organisasjon og ledelse bør presiseres for å unngå at det tilslører samtalen eller bidrar til misforståelser. Hvordan definerer Enstad begrepet «åndelige oppgaver» i denne sammenhengen? Omfattes oppdraget til de valgte rådene av hans definisjon av «åndelige oppgaver»? Vil åndelig ledelse også være et aspekt for de som satt til å lede på vegne av rådsorganene?

Daglig ledelse

Enstad tilkjennegir et klart behov for at det finnes daglig ledelse i soknet. Han mener at soknepresten er en god kandidat til et slik oppgave ut fra prestens kompetanse, faglige integritet og vigslingsløfter. Det er et allment og vesentlig kjennetegn ved lederrollen i en organisasjon at den baserer seg på et oppdrag som er overdratt fra en ansvarlig instans. Jeg er åpen for at sokneprester kan være daglige ledere for menighetsrådets virksomhet. Det er imidlertid krevende for lokalmenigheten å overlate et lederansvar til sokneprest hvis han/hun både organisatorisk og i sin identitet insisterer på uavhengighet i forhold til soknets organer. Hvem er da sokneprestens oppdragsgiver hvis han/hun blir daglig leder for menighetsrådets virksomhet?

Kommunereform

KA vil arbeide for kirkeordning som videreutvikler lokalkirkelig engasjement, handlekraft og selvstendighet. Vi tror det kan styrke både prestetjenesten og menighetsarbeidet for øvrig hvis de som arbeider lokalt har felles arbeidsgiver. En kommunereform kan bidra til en utvikling mot mer robuste kirkelige enheter som kan holde sammen faglige ressurser og demokratisk forankring i soknet.