Høringsuttalelse - Kompetanseutviklingsplan for prester 2014

Vår dato: 06.06.14  Saksbehandler: Marit Halvorsen Hougsnæs

KA takker for anledningen til å avgi uttalelse til det oversendte forslag til kompetanseplan.

Innledende kommentar

Prestene har en sentral betydning for det lokale menighetsliv og utviklingen av folkekirken, både gjennom sine funksjoner og gjennom sin symbolrolle. De strategier som legges og konkrete prioriteringer som gjøres i forhold til kompetanseutvikling for prester har derfor avgjørende betydning for Den norske kirkes utvikling og fremtid.

KA vil derfor generelt råde Bispemøtet til en sterkere strategisk profilering av den nye kompetanseutviklingsplan for presteskapet. 

Den norske kirke står midt i omfattende endringer og reformprosesser, med et medfølgende fokus på intern omstilling. Samtidig står kirken overfor svært store utfordringer i sin kjerne-virksomhet. For eksempel er synkende oppslutning om dåp og konfirmasjon tegn på at den folkelige og brede tilhørigheten til kirken, som er en forutsetning for folkekirkens eksistens, er i ferd med å synke mot et kritisk nivå. Dette skyldes blant annet store samfunnsmessige endringer med tilhørende mentalitetsendringer på individnivå. Livssynsmangfold, individualisme og forbrukermentalitet, også på livssynsområdet, er stikkord for endringer som kirken ikke i tilstrekkelig grad har møtt.

Kompetanseutviklingsplaner og tiltak bør innrettes mot disse grunnleggende og store utfordringene som menighetene og kirken samlet sett står overfor i dagens samfunn. Perspektivene gjenfinnes i planen, men ønskes vesentlig forsterket blant de mange gode formål som er omtalt.

Lokal samstyring og forankring

Ettersom disse større utfordringer fremstår forskjellig fra sted til sted, bør lokalt identifiserte utfordringer påvirke innretningen av kompetansetiltak for den enkelte prest på en sterkere måte enn det som synes å være forutsatt i planutkastet.

Prosten står her sentralt og bør kunne tiltenkes en mer aktiv rolle i styringen av kompetanse-planleggingen.  Prosten er nær nok til å kunne fange opp lokale behov ved utforming av opplæringsplaner for den enkelte prest. Menighetsråd, fellesrådstilsatte og kirkeverge/ daglig leder, som i det daglige samhandler med den enkelte prest, er viktige ressurser som prosten kan og bør konsultere i denne prosessen.

Et sterkere lokalt fokus vil også øke sannsynligheten for at nytilegnet kompetanse blir tatt i bruk. Evalueringen av prostereformen dokumenterte at nyervervet kompetanse i for liten grad etterspørres slik at den kan komme virksomheten til gode. Det er uheldig både for arbeidstaker og arbeidsgiver/virksomheten.

Proster og kirkeverger bør tilskyndes til å samarbeide med hverandre med henblikk på i større grad å kunne utvikle felles opplæringstiltak for alle tilsatte. Slik kan ulike kompetanse-tiltak sees i sammenheng og bidra til samlet styrking av felles lokale innsatsområder.

For å virkeliggjøre dette trenger prostene et utvidet økonomisk handlingsrom og tydeligere formelt mandat til å utvikle og fastsette kompetanseplaner og avgjøre prioriteringer i dialog med den enkelte prest. Det er fortsatt naturlig at det gjøres noen overordnede prioriteringer på bispedømme- og nasjonalt nivå, men beslutningsmyndigheten og forvaltningsansvaret for økonomi bør desentraliseres mer enn i dag.

Øvrige synspunkter på planen

Planen tydeliggjør de forpliktelser som kompetanseutvikling forankres i og forståelsen av kompetanseutvikling på en god måte (i punkt 1 og punkt 2).

Det er positivt med synliggjøring av risikofaktorer ved prioriteringer, utvikling og gjennomføring av kompetansetiltak (punkt 4).

At videreutdanning så tydelig knyttes til de etablerte programmene for erfaringsbasert mastergrad i praktisk teologi og klinisk sjelesorg (punkt 3b og 5f) finner KA uheldig. Denne bindingen kan bidra til å forhindre bred kompetanseutvikling på viktige fagområder og bidra til ensretting og manglende faglig bredde blant prestene.  

Planen bør utvikles videre med hensyn til forståelse av samspillet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden omkring kompetanseutvikling. KA vil utfordre biskopene til mer aktiv holdning til kompetanseutviklingsbehovene.

Avslutningsvis vil KA invitere til et tettere samspill mellom BM og KA på kompetanse-utviklingsområdet.  Det arbeides for tiden med et positivt og tett samspill mellom BM og KA på ABV-området som gir god erfaring med og ansporer til videre fellestenkning som omfatter alle tilsatte i Den norske kirke.

Med hilsen

KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

Frank Grimstad                                  Marit Halvorsen Hougsnæs