NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke
Vedtak gjort av KAs Landsråd 2006
Overordnede synspunkter
Den norske kirke er en viktig kulturbærende samfunnsinstitusjon som formidler verdier og livstolkning til store deler av det norske folk. For KA er det et overordnet mål at en framtidig revisjon av dagens kirkeordning bidrar til å styrke Den norske kirkes muligheter til å fungere som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke med bred oppslutning og en demokratisk forankret styringsstruktur. Det er også et mål å bidra til gode rammebetingelser for andre tros- og livssynssamfunn i Norge, og at eventuell urettmessig forskjellsbehandling mellom trossamfunn og mellom medlemmer av ulike trossamfunn blir opphevet.
Etter en samlet vurdering, vil KA anbefale en videreføring av den utvikling som ble påbegynt i forrige århundre som kjennetegnes av en gradvis organisatorisk løsrivelse mellom Den norske kirke og staten. Denne kirkepolitiske linje har vært retningsgivende for kirkelige reformer fra 1970-tallet, og ble videreført av et samlet Storting i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr 40 (1980-81) Om stat og kirke.
KA mener at det fortsatt vil være uheldig med for kategoriske tradisjonsbrudd på dette samfunnsområdet. Det vil samtidig være ønskelig å videreføre denne gradvise reformprosess i forhold til nåværende lovgivning. KA er uenig med utvalget i at vi har kommet til veis ende med å utvikle kirkeordningen innenfor en form for statskirkelig grunnkonstruksjon. Ved å kombinere en dynamisk forståelse av gjeldende kirkerett med noen konkrete endringer i lovverket, vil en kunne få en utvikling som er tjenlig både for Den norske kirke og for andre tros- og livssynssamfunn.
De områder som nå peker seg ut for reformer og økt kirkelig selvstendighet er først og fremst områder som knytter seg til ytre rammebetingelser; økonomi, tilsettingsordninger (biskoper og proster) og organisering (enheter og arbeidsgiverforhold). Disse forhold er samtidig områder som knytter seg tett opp til Stortingets lovgivende og bevilgende myndighet. Muligheten for delegasjon av myndighet fra staten til kirkelige organer på disse områder bør være tilstede dersom tidligere vedtatte kirkepolitiske målsetting om å gå til yttergrensene når det gjaldt delegasjon, står ved lag.
Lovrevisjonen av 1996 innebar at den lokale kirke fikk økt selvstendighet overfor kommunen. KA mener at det nå bør legges til rette for at kirken på nasjonalt nivå også gis status som selvstendig rettssubjekt. Etter KAs vurdering vil dette være mulig uten at statskirkeordningen defineres som opphevet. Forutsetningen for en slik utvikling vil imidlertid fra KAs side være at denne selvstendiggjøring av kirken på sentralt og eventuelt også regionalt nivå ikke går på bekostning av den lokalkirkelig selvstendighet som ble juridisk definert i 1996. Det må fastsettes skranker for nasjonal- og regionalkirkelig beslutningsmyndighet overfor den lokale kirkes demokratisk valgte styringsorganer.
KA vil anbefale at Den norske kirke fortsatt gis en forankring i Grunnloven, men mener det bør gjøres noe mer vidtgående endringer av grunnlovsparagrafene enn i Gjønnesutvalgets modell 1. KA deler Gjønnesutvalgets religionspolitiske vurderinger som understreker prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn, samtidig som det fastholdes at nåværende statskirkeordning ikke er i strid med dette. KA er også enig med utvalgets flertall om at det fortsatt finnes et forbedringspotensiale på dette området. KA mener dette kan imøtekommes ved en gjennomgang og justering av GL § 2, 12 og 16. Dette bør kunne gjøres uten at relasjonen til staten oppheves, men likevel mer omfattende endret enn Gjønnesutvalgets modell 1.
KA finner utvalgets behandling av Kongens rolle som kirkemedlem utilstrekkelig (§4). Betydningen av den nære forbindelse mellom konge og kirke bør belyses ytterligere, både når det gjelder konstitusjonelle og kultursosiologiske aspekter. Etter KAs mening bør utnevning av biskoper på sikt overføres til Den norske kirkes valgte styringsorganer. Inntil videre finner KA det imidlertid ønskelig at ordningen med utnevnelse av biskoper av Kongen i kirkelig statsråd videreføres. KA vil samtidig støtte forslaget om å foreta endringer i GL § 12. Medlemsplikten bør kunne begrenses til kirkestatsråden. Kirkelig statsråd kan bestå av de statsråder som til enhver tid er medlemmer i Den norske kirke. Det bør samtidig innføres en ordning der Kirkerådet, etter en kirkelig prosess, gis innstillingsrett på inntil tre kandidater overfor Kongen i statsråd. Gjeldende ordning for nominasjon og kirkelig avstemning på biskop bør for øvrig revideres i lys av de senere års erfaringer.
KA forutsetter at Kultur- og kirkedepartementet i forbindelse med arbeidet med Stortingsmeldingen får belyst de spørsmål som ikke er tilstrekkelig utredet i NOU 2006:2. Det dreier seg blant annet om Den norske kirkes fremtidige styringsmodell, organisering og finansieringsordning. Det vil også være nødvendig at staten utreder overgangsordninger ved en eventuell mer omfattende endring av nåværende kirkeordning. På disse områder er Gjønnesutvalgets utredning utilstrekkelig som beslutningsgrunnlag. Ettersom gjeldende kirkeordning hviler på Kongens forordningsrett og Stortingets lovgivende og bevilgende myndighet, forutsetter KA at staten tar ansvar for videre utredninger og konsekvensvurderinger på disse saksområder. Kirkesaker må forutsettes å bli behandlet i samsvar med alminnelig god forvaltningsskikk.
KAs hovedanliggender
I tillegg til disse overordnede synspunkter på stat-kirkespørsmålet, vil KA fremheve noen hovedanliggender når det gjelder Den norske kirke særskilt. Som nevnt innledningsvis er det for KA et overordnet mål at en framtidig revisjon av dagens kirkeordning bidrar til å styrke Den norske kirkes muligheter til å fungere som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke med bred oppslutning og en demokratisk forankret styringsstruktur.
KA ser det som en forutsetning at Den norske kirke kan videreføres som en landsdekkende folkekirke med lokal tilstedeværelse over hele landet, og med et tilgjengelig og fullverdig tjenestetilbud også i spredt bebygde områder. Geografiske sokn bør videreføres som grunnenhet i Den norske kirke med status som selvstendige rettssubjekt og med betydelig grad av lokalt selvstyre. Nåværende todeling av den kirkelige virksomhet bør oppheves, og det helhetlige ansvar for kirkens samlede virksomhet bør tillegges kirkens valgte styringsorganer. Kongens forordningsmyndighet over kirkelig virksomhet, som er hjemlet i GL § 16, bør derfor oppheves.
For å sikre en forsvarlig lokalkirkelig forvaltning bør dagens ordning med felles styringsorganer for flere sokn i én kommune utvikles videre til også å kunne omfatte sokn i flere kommuner. Modeller for interkommunalt kirkesamarbeid må utredes nærmere. KA mener at det vil være tilstrekkelig med ca 150-200 slike lokalkirkelige forvaltningsenheter på landsbasis.
KA ser det som en forutsetning for en fremtidig, velfungerende kirkelig organisasjon at det etableres et enhetlig arbeidsgiveransvar for alle lokalkirkelig tilsatte på et nivå som er nær soknene, men samtidig stort nok til å sikre en profesjonell ivaretakelse av arbeidsgiveransvar og ledelse. Et slikt lokalkirkeligforvaltningsnivå å et nivå over soknet, vil kunne imøtekomme disse hensyn. Den kirkelige arbeidsgiverpolitikken må videre tuftes på allmenne verdier som sikrer åpenhet, likebehandling og et trygt og utviklende arbeidsmiljø.
KA vil advare mot en løsning slik Gjønnesutvalget antyder der arbeidsgiveransvaret legges nasjonalt. Selv om modellen åpner for at deler av arbeidsgiveransvaret kan delegeres til lavere nivå, mener KA at dette vil være en svært uheldig løsning. Å bli fratatt arbeidsgiveransvaret for de tilsatte vil i sterk grad svekke den lokale kirkes nåværende selvstendighet. For de tilsatte vil avstanden opp til den ansvarlige arbeidsgiver bli uhensiktsmessig lang. Dette vil både kunne skape store forsinkelser og bidra til pulverisering av ansvar i viktige personalmessige og arbeidsmiljørelaterte saker. Modellen antas også å være lite i tråd med den generelle utviklingen på dette området.
Hovedutfordringen for en fremtidig endret finansieringsordning er å få til en bedre sikring av Den norske kirkes driftsnivå over hele landet. Til tross for dagens statlige og kommunale forpliktelser overfor den kirkelige økonomi, er KA opptatt av at ressurssituasjonen i deler av landet er så svak at det kan stilles spørsmål om det skjer en forsvarlig kirkelig drift. Dette rammer både forvaltningen av de enorme nasjonale kulturverdier som er under kirkelig forvaltning (kirkebygg og kirkegårder mv) og det kirkelige tjenestetilbud overfor kirkens medlemmer og samfunnet mer generelt. Det totale ressurstilfanget til Den norske kirke må derfor etter KAs mening økes og det offentliges finansielle forpliktelser innskjerpes i lovgivningen.
KA ser det som påkrevet at finansieringsmodeller og fordeling av ressurser utredes nærmere før det tas stilling til en eventuell ny finansieringsmodell for Den norske kirke. Som foreløpig vurdering vil KA anse det som naturlig at ordningen med en kombinasjon av statlige og kommunale tilskudd videreføres. Med visse endringer og presiseringer ser KA det som ønskelig at lokalsamfunnet ved kommunestyret fortsatt har et finansielt hovedansvar for kirkebyggene. For øvrig bør det være den lokale kirke som foretar den endelige og konkrete prioritering av stillinger og satsingsområder for den lokale kirke. KA ser det ikke som ønskelig med en sterk sentralkirkelig fastsetting av et felles stillingsmønster for alle menigheter. Behovene er ulike og det bør i størst mulig grad overlates til den lokale kirke å vurdere hva slags type stillinger som en ønsker prioritert for å få løst oppgavene. KA vil derfor se det som tjenlig at statlige tilskudd fordeles til en tjenlig enhet i den lokale kirke for å kunne bli sett i sammenheng med øvrige tilskudd.
KA er skeptisk til medlemsavgift. Hovedbegrunnelsen for dette er at KA er redd en avgift vil svekke folkekirken og påvirke Den norske kirke i retning av en "foreningskirke". KA er samtidig opptatt av ordninger som kan legge til rette for at det enkelte kirkemedlem kan gi økonomiske bidrag til kirkens virksomhet. Kirkens medlemmer utfordres allerede i dag til å bidra økonomisk til kirkens drift gjennom kollekt, givertjenester, dugnadsinnsats osv. Det er viktig at staten har et vedvarende fokus på ordninger og tiltak som kan legge best mulig til rette for denne type frivillige bidrag. Ordningen med skattefritak for gaver til Den norske kirke er et eksempel på et slikt tiltak.
Når det gjelder kirkebyggene legger KA til grunn at disse fortsatt skal være soknets eiendom og at kommunene fortsatt skal være finansielt hovedansvarlig. Ansvaret for forvaltning og drift av kirkebygg bør legges til det over nevnte felles forvaltningsorgan for flere sokn. Staten bør ta et økonomisk helhetsansvar for middelalderkirker og et økonomisk delansvar for listeførte kirker.
KA mener at den lokale kirke fortsatt bør ha ansvar for gravferdsdriften. De kirkelige fellesrådene har i ti år hatt erfaring i å ha to ulike roller; både som et kirkelig organ med ansvar for kirkelige oppgaver, og en rolle der de på oppdrag fra lovgiver løser en offentlig og allmenn oppgave for alle innbyggere, uavhengig av medlemskap i Den norske kirke. Erfaringene med denne ordningen er hovedsak god og KA vil derfor anbefale at hovedtrekkene i dagens gravferdsforvaltning videreføres.
KA er opptatt av å styrke det kirkelige demokrati og øke valgdeltakelsen. Det kirkelige demokrati bygger på soknet som grunnhet og ivaretas ved lokalt forankrede valg til styrende organer. Det bør fortsatt være direkte valg kun til menighetsråd. KA ser det som nødvendig å gjennomtenke demokratiforståelsen og kritisk vurdere sammensetning av kirkelige råd i dag når det gjelder forholdet mellom tilsatte og demokratisk valgte. En styrking av den lokale kirkes handlekraft (blant annet gjennom større ansvar for ansatte og virksomhet) vil etter KAs oppfatning være det viktigste bidrag til å styrke valgdeltakelsen og den demokratiske forankring av Den norske kirke.
KA vil se det som selvsagt at OVF fortsatt skal være et kirkelig fond og at styret i fremtiden oppnevnes av sentralkirkelige aktører.
